torsdag 17. mars 2016


NORDEUROPAS STØRSTE STEINFALLOS ...


Nord-Europas største steinfallos står på toppen av en gravhaug på Gleinsneset på Helgelandskysten skrev Vi Menn nylig.  Det er snakk om et gravfelt med 21 jernaldergraver. Vardehaugen like ved er den nest største gravhaugen i Nord-Norge. Den er fem meter høy og trettifem meter i diameter. På toppen av den står denne fallosen i hvit marmor og er 89 cm. høy og 50 cm. i diameter. Man antar at den er 1600 år gammel.  På 1800-tallet ble den fraktet til Historisk Museum i Bergen, men etter 150 års forvisning ble steinen satt på plass igjen i 1993.  Gleinsneset ligger på øya Dønna.  På gården like nedenfor har de en  utstilling med kopier av fruktbarhetssymboler fra hele kloden skriver Vi Menn.  Steinfallosen på bildet under står på Arkeologisk Museum i Stavanger og er betydelig mindre.  Disse har ikke vært helt sjeldne i Norge og på Sørlandet kaller man dem pikksteiner.  


Fallosdyrking i huset er bla. beskrevet i Flateyarbok som endelig er oversatt til norsk. Beskrivelsen er også omtalt et annet sted på denne bloggen.  Ritualet inkluderte bruken av en såkalt vølse, en tørket hestepenis.  En bevart vølse var faktisk utstilt på Historisk Museum i Oslo for et par år siden i forbindelse med en temautstilling om hestens plass i nordisk forhistorie.

onsdag 17. februar 2016

Eidsvoll Ullensaker Blad 05.01.16.

Torshammer funnet på Hovin


Kjell Haarberg fra Nannestad er med i en metallsøkerklubb som kaller seg Metallkjeppen.  I høst gjorde han sitt livs funn på et sted ved navn Hovin. I mellom ti og tolv centimeter under jorden fant han en Torshammer i sølv. Den er ikke stor, kanskje på lengde med hans ytterste tommelfingerledd, men den ansees å ha vært et religiøst symbol og en lykkeamulett. Den har ornamenter på den ene siden.  Fasongen er den typiske, kjente Torshammer med et femkantet omriss på hodet og anslås å være fra perioden år 700 til 100 e.kr. Og her kommer det kanskje mest oppsiktsvekkende ved artikkelen.  Til nå er det kun funnet fire slike i Norge og to av dem er funnet på Hovin !  Jeg for min del har aldri sett et våpen eller redskap som likner denne i noen av landets museer heller.  Dagen før Eidsvoll Ullensaker Blad treffer Haarberg ute i felten har hans kamerat Jo-Erik Hansen funnet en mynt fra vikingtiden i det samme området.

08. feb. 16. skriver Klassekampen at den økte interessen for arkeologi og metallsøking har ført til at museene får inn langt flere gjenstander av metall en tidligere.  For NTNU Vitenskapsmuseet sin del har en håndfull metallfunn pr. år nå blitt til flere hundre. Det var NRK de siterte på dette.

mandag 18. januar 2016

Ble Lindisfarne plyndret av sunnmøringer ?


Werenskiold til Snorres kongesagaer.




I 1932 ble det åpnet en kvinnegrav i Hjørundfjorden.  Denne skal skrive seg fra ca. år 800.  I graven fant man bla. noen spenner og et forseggjort beslag som kan ha hørt til et skrin eller en bok. Funnene hadde angelsaksisk stil og var datert til siste halvdel av 700-tallet.  Utenom angrepet på Lindisfarne var det kun to vikingeangrep på de britiske øyene før år 800. I det ene ble alle vikingene drept og det andre var mot et irsk kloster på Indre Hebridene der metallurgien burde ha vært i keltisk stil.  Det er Lars Ørstavik som forteller dette til Svein Nordal i regionavisa 08.07.15.  Gjenstandene han viser til hadde ingen metallverdi sier Ørstavik, men antakeligvis desto større symbolverdi.  Han tror derfor ikke de har kommet til Hjørundfjorden som følge av handel.  Det skal ellers ha kommet i gang handel mellom nordmenn og Orkenøyene før angrepet på Lindisfarne.  Så tidlig i vikingtiden var de store langskipene ikke oppfunnet enda hevder han og mener at disse tidlige ferdene over Nordsjøen foregikk med knarrer som kunne ta en åtte-ti mann. Han mener derfor at det berømte angrepet på Lindisfarne har vært vesentlig mindre og mindre dramatisk enn de skriftlige kildene tyder på.  En av grunnene til det er forskjellen mellom flo og fjære på stedet. Lindisfarne er landfast ved fjære og angriperne har ikke hatt allverdens tid på seg før de måtte få skipene ut igjen.  Klosteret kunne få unnsetning fra landsiden ved fjære sjø.  Trekirken på Lindisfarne skal også stått der i flere tiår etter plyndringen før den ble demontert og flyttet til fastlandet.  Ørstavik har skrevet boka  "Indre Hjørundfjords forhistorie. Bjørke - eit høvdingsete" i sammen med et knippe kompanjonger. 

NB (17.06.16).  Mail fra Ørstavik (21.01.16) nyanserer bildet av vikingenes skipstyper og størrelsen på dem. Han skriver: "Om Bjørke-vikingane skriv du: "Så tidlig i vikingtiden var de store langskipene ikke oppfunnet enda hevder han og mener at disse tidlige ferdene over Nordsjøen foregikk med knarrer som kunne ta en åtte-ti mann." Eg har ikkje gjeve uttrykk for " at de store langskipene ikke var oppfunnet ennå", men at ferda truleg har starta som ei handelsferd til Orknøyane med " Førsleskuta til Bjørkehovdingen, kan hende ei tidleg knarrtype, som godt let segle, men også ro av to eller fire mann på korte strekk"(s140) Debatten om alderen på langskipa har eg derfor ikkje gått inn i. Håper derfor du kan rette opp i det inntrykket, som er skapt."

Jeg, bloggeren her, er glad for nyanseringen.  Ikke minst for det jeg, uten å huske helt hvor, vet at jeg også har referert en avisartikkel om et båtnaust oppe i en elv, i Sogn (tror jeg det var), fra eldre jernalder, som skal ha kunnet rommet et skip (tror jeg) på størrelse med Oseberg,skipet.  Er ikke så aktiv med denne bloggen lenger, men dette kan finnes under "Eldre jernalder" og er ganske imponerende.


lørdag 11. juli 2015

Ganske unikt gullfunn i Romsdal
Folkevandringsgull funnet med detektor i 2014


Foto: Åge Hojem. NTNU


Jeg har ikke skrevet nyheter på denne bloggen på over et år pga. armbrudd og andre omstendigheter.  Mye spennende har hendt siden da som jeg ikke har sjans til å redegjøre for, men denne vil jeg gjerne dele. Sjekk linken, særlig hvis du er interessert i folkevandringstiden. Her er mye god info fra ABC Nyheter. Jeg biter meg merke i setningen og faktumet; "Til Norden kom særlig store mengder gull på 300 og 400-tallet."  Ellers gir artikkelen en utfyllende analyse av motivene på den faktisk unike gullbrakteaten samt det nedslitte, men svært spennende gullblikket.  Sjekk linken; http://www.msn.com/nb-no/nyheter/teknologiogvitenskap/gullskatten-p%C3%A5-tornes/ar-AAcQjHY?ocid=mailsignoutmd 





mandag 21. april 2014

Nytolkning av kvinnegrav fra Romsdalen

I 1894 ble det gravd ut en kvinnegrav i Villa i Tresfjord. Kvinnen hadde fått med seg rike gaver som perler, brosjer, kam, vevsverd, kopperbolle og litt av hvert, bla en mystisk bøyet jernstav.  Denne staven har, opp gjennom historien, vært tolket som en klepp, eller krok til håndtering av fisk og siden som et slags grillspyd, men nå tror man noe helt annet.  Funnene fra denne graven ble solgt til British Museum i 1894 og er nå del av en større utstilling fra vikingtiden. Nytolkningen av jernstaven har vært forsidestoff i The Times og omtalt i en rekke andre medier derover.  Jernstaven ser ut til å være et symbol for en volves kraft og verdighet.  Den har vært bøyet som så mange sverd for å miste sin kraft og sitt potensiale.  Staven samsvarer med flere slike som har dukket opp i kvinnegraver fra 900 og 1000-tallet bla. i Syrkad i Danmark der kvinnen også hadde fått med seg hallusinogene planter.  Kvinnen fra Villa har nok altså vært en av flere mektige trollkvinner som har fått seg et ærverdig gravminne.  Man tror også at hun har vært husfruen på gården hun bebodde og mektig i den forstand.  

søndag 6. april 2014

Det første daneveldet ..
"Omkring første hundreåret e.Kr. kom ei folkegruppe frå Svartehavskysten til Sør-Skandinavia" siterer Ivar Fylling !


Hringariki

24. feb. skriver Ivar Fylling et tilsvar i Klassekampen, til et innlegg om den såkalte tusenårsnatten.  Det Fylling kommer med er mildt sagt oppsiktsvekkende.  Den norske språkforsker Håkon Melberg skrev, og utga i 1953 en 900-siders avhandling ved navn "Origin of the Scandinavian Nations and Languages".  Utgivelsen fikk gehør i København, men ble tiet i hjel i Norge.  Enten fordi man fortsatt slet med vikingtidsfobi etter krigen, eller kanskje av andre grunner.  Den er nesten glemt, hvis ikke det var for Ivar Fylling.  Fylkesarkeologen i Vest-Agder og forfatteren Frans Arne Stylegar som jevnlig fremstiller nyere forskningsresultater fra historien har derimot sitert Melberg via Fylling ganske nylig. Og det later til at de som svermer for mystiske folkevandringer til Skandinavia f.eks som nevnt i Ynglingesagaen her får argumenter det er vanskelig å komme utenom, annet enn ved fortielse.  En del av vår historie har antagelig blitt oversett i den alminnelige historieskrivningen.  Melberg drev nok ikke med noe dårligere empiri enn andre som har forsket på eldre jernalder, tvert i mot. Han gransket noen antakelser som vanligvis fortsatt blir hoppet lett over.  Jeg kopierer like gjerne inn hele den utvidete versjonen av Fyllings artikkel som han selv har gitt meg tilgang til:   


  I dagens diskusjon om fordeler og ulemper ved innvandring og framand kultur kan det vere nyttig å minne om  at
Språket vårt er resultat av innvandrarkultur.

Vårt gløymde opphav
Harald Hårfagre ikkje vart ferdig med rikssamlinga i 872. Danene heldt grepet om Vika fleire hundre år etter dette. Opphavet til daneveldet i Skandinavia har gått i gløymeboka, og det ville kanskje ha blitt verande der om ikkje språkforskaren Håkon Melberg (1911-1990) hadde avdekka det og dokumentert det grundig i ”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”, to band med 950 sider, trykt i 1953.  Essensen er at Nordvegen, Norge, norsk, svensk, dansk, islandsk både landsnamnet, språka og nasjonalitetane, er resultat av ein daneekspansjon i Skandinavia i tidsrommet 200 – 500 e.Kr
Den første dansketida
Omkring første hundreåret e.Kr. kom det ei folkegruppe frå området nord for Svartehavet  til Sør-Skandinavia.  Den svenske arkeologen Bernhard Salin resonnerte seg til dette basert på analyse av arkeologiske funn, presentert i ”Die altgermanische Thierornamentik” (1901),  Etter nærkontakt med Romarriket rundt Svartehavet hadde dei med seg våpen- og krigsteknikk som var overlegen det som fanst på den tida i Skandinavia. Med Melbergs ord (frå engelsk, s 898): ”Danestammen svinga tentaklane mot nord før år 200, dvs frå starten på det som blir kalla romersk jernalder i skandinavisk arkeologi. Ekspansjonen nordover tiltok i styrke og omfang under styret til Halvdan Høge-og-gamle i andre halvdel av 400-talet. Det var på den tida naboane åt danene sette kursen mot Britannia, austgotane under Teodorik tok Italia og frankane strrøymde inn i Gallia. Dei etterfølgjande Skjoldungkongane følgde opp danifiseringspolitikken i Norden, til høgdepunktet vart nått mot slutten av 500-talet med etablering av eit pan-skandinavisk og baltisk rike, med herredømme over fjerne koloniar og satellittstatar. I det riket er opphavet til nasjonane Norge og Sverige: Eit dansk Stor-Sverige, med kjerneområde i Gõta-Sverige, og eit dansk Nordveg, som rakk nord til Troms. Dette var Frodefreden, verket til Skjoldungen Frode den Fredsæle og generalen og vasallkongen Erik den Ordsløge. Frodefreden tok til meir enn 50 år etter at frankane hadde fortrengt burgunderane og dei ariske visigotane frå Gallia, og nokre år etter at austgotane måtte gi tapt for den greske keisaren i Italia. Mellom dei teutonske migrasjonane mot sør og vest var den angelsaksiske mot Britannia den fekk som størst følgjer. Det er ingen tvil om realiteten, men når det gjeld rute, kronologi og karakter er  det det lite å finne, samanlikna med grunnlaget som finst for rekonstruksjon av den gløymde daneekspansjonen over den skandinaviske halvøya.” Danedominansen var sterk nok til å erstatte tidlegare språk med det som misvisande blir kalla ’urnordisk’, og som var forløparen til det som Snorre kallar ’dansk tunge’. Og den var sterk nok til at det vart utvikla eit lovsystem som vart ’mal’ for seinare svenske, norske og islandske lover, der formelen ’dansk tunge’ fungerer som eit privilegiemerke. ’Folk’ (etnos), ’stamme’ og ’nasjon’ er i Melbergs arbeid brukt om språk- , kultur- og maktstrukturar, ikkje om genetikk (rase).  Ein genetisk minoritet med makt kan forårsake omveltande endring av språket i eit område.

Den første frigjeringa
På grunn av store avstandar og dårleg kommunikasjon, kanskje særleg på grunn av manglande skrift,  smuldra daneveldet opp i smårike med lokale småkongar utover 600- og 700-talet. Denne knoppskytinga var nok enklast langt frå Sjælland, langs Nordvegen, dvs kysten  frå Spangereid, vestover og nordover, så langt som til Troms. Vika, området rundt Olslofjorden,vart lengst verande under dansk dominans, fram til Harald Hardrådes tid. Det kan synast paradoksalt at betydninga av landsnamnet er intakt i dei andre europeiske språka: Norway, Norwegen, Norvège, mens den er utviska i ’Norge’.  Det  å gløyme opphavet var kanskje bra for  nasjonsbygginga. Det som hang att i segn og soger vart ’avnasjonalisert’, og heltane fekk gudestatus, andre vart kanskje troll? Korleis kunne Skandinavia ha sett ut om danene hadde lykkast med å utvikle runeskrifta til eit kommunikasjonsverkty?

Språket er  nøkkelen
Melbergs arbeid er i hovudsak resultat av språkforskning. Arne Torp skreiv i Aftenposten 28.8.1998: ”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr.  Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”

Ein svensk språkforskar, Östen Dahl, skreiv i 2001artikkelen ”Origin of the Scandinavian Languages”, der han utan kjennskap til Melbergs arbeid kjem til ein oppsiktsvekkande lik konklusjon både med omsyn til tidsaspektet og danedominansen i utviklinga, under overskrifta ”Why do Swedes speak Danish?”

”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”  har stått nedstøva  og ulest i biblioteksmagasin i to mannsaldrar – ufatteleg bortkasta tid for skandinavisk språk- og historieforsking. No er verket skanna av Nasjonalbiblioteket, tilgjengeleg og søkbart i bokhylla.no. Du treng ikkje vere filolog for å ha glede av det.

Ivar Fylling


Råde i Østfold.
Ivar Fylling har gjort mer enn det.  Han har også oversatt en del av Melbergs avhandling til norsk på sin Wordpress-blogg.  Se hvordan Melberg resonnerer seg frem gjennom analyser av språkets utvikling her; 

http://nordveg.wordpress.com/  

Og sett i lys av alt dette var faktisk vikingtiden en nedgangstid for den nordgermanske epoken altså.

fredag 4. april 2014

Enda en brynestein fra Eidsborg ..

Denne bloggeren løp rundt i fjellskrenter for sportens skyld i ca. 1971 da jeg var ca. 10 år gammel. I fjellskrenten over en viss strand i Asker, Indre Oslofjord fant jeg en dag denne steinen (bilde til venstre).  Jeg forstod at det var noe ved den, men ante jo ikke hva. Det var i en bratt skråning like under en ørliten heller som kunne ha gitt litt ly til en eller to personer noe avhengig av vindretningen.  Stedet var ganske utilgjengelig og steinen på bildet lå i den bratte ura like nedenfor helleren.  Jeg ga opp steinen da jeg ikke kunne forstå hva den kunne ha vært og glemte den inntil nylig.  Den ble liggende blant diverse verktøy i mitt barndomshjem.  

Så, mens jeg blogget her om de fantastiske funnene av hele vikingskip på bunnen av Bandaksjøen, lastet, kanskje overlesset, med brynesteiner som noen kaller Norges eldste eksportartikkel, var det at jeg kom på en viss stein fra barndommen. Kunne det være at den enda var å finne igjen ?  Kanskje det var en brynestein jeg hadde funnet.  Brynesteinene på bunnen av Bandaksjøen som Vest-Telemark Avis skrev om den gangen, kalles av mange Norges eldste eksportartikkel.  De er gjenfunnet som gravgods i store deler av Nord-Europa, fra Island til Polen, i vikingtidsgraver fra 800 e.Kr. og oppover.  



Foto: Stein Olav Lie. Vest-Telemark Blad
De er så vanlige at de brukes som en slags referansegjenstander ved analyser av  gravfunn.  Inneholder graven en av disse steinene så vet man allerede noe om funnet. Jeg fant igjen steinen blant verktøy i mitt barndomshjem og tok den med til fylkesarkeologen onsdag denne uken.  Arkeolog Lars Søgaard Sørensen så fort på den og sa på sitt dansk; "Slibesten, Eidsborg, vikingtid eller middelalder".  Eidsborg i Tokke kommune er stedet der disse steinene ble tatt ut av et dagbrudd (bildet), nesten som ferdige bryner ser det ut til.  De ble skipet ut fra Dalen vest i Bandaksjøen, og den ti år gamle guttungen jeg var snublet altså over en av dem i bratt terreng i Indre Oslofjord, kanskje tusen år senere.