søndag 29. juli 2012

Oslo - Bergen med bil
En eventyrlig reise ..

Ok.  Denne skribent er mest opptatt av jernalderen og bronsealderen.  Særlig funnet av Hogganviksteinen satte i gang en stor nysjerrighet på jernalder i Skandinavia før vikingtid.  Hva var disse folka egentlig ?  Hvordan stod det til med dem - og i hvor stor grad var vikingtidens kultur en forlengelse av av de foregående syv hundre år ?  Ellers forsøker jeg å referere så samvittighetsfullt som mulig alt jeg ser som jeg finner av interesse om historisk stoff i avisene og media ellers og er generelt interessert i livsbetingelsene til folk i tidligere tider. 

 Hringariki.

Denne sommeren har jeg tatt to femdagersreiser til Bergen og tilbake igjen med bil.  En i slutten av juni for å finne studentbolig til en som er bundet opp på annet hold og en i slutten av juli for å innrede samme bolig.  Jeg har vært i Bergen mange ganger før og kommet med bil, tog, båt og fly, men alltid vært litt for opptatt til å helt oppdage byen.  Temmelig sløvt av meg, det burde ikke være så vanskelig. Jo. Jeg har vandret noen sveip innom Nordnes og og fisketorget og sett ting man forventer å se i Bergen.  Men denne gangen har jeg vært på 14 visninger på Nordnes, i Sandviken og litt rundtomkringsen, samt kjørt og gått en masse feil selvsagt, og det er søren ikke til å tro.  Tyskerbryggen står på Unescos verdensarvliste og det er vel og bra, men det skulle resten av byen ha gjort også ! Statsraaden dupper så fint inne på Vågen når den ikke er ute med turister - men også resten av byen er et forbløffende monument over seilskutetiden !  

Men for å begynne med begynnelsen; jeg er sterkt interessert i å få med meg jernalderfunnene på veien og tar turene som årets ferie og kulturelle input.  Dermed ble første stopp Hringariki rett nord for Hønefoss.  Jeg har visst om denne rekonstruerte jernalderhallen en god stund, men fikk først sett den nå. Kjempeflott. Er rekonstruert på tuftene av en nokså tilsvarende bygning fra folkevandringstid rett ved et betydelig felt med gravhauger.  Akkurat som tilsvarende storbygning fra perioden utgravet i Stavangerområdet i sommer er dette hus med ildsteder i alle rom og har dermed ikke vært fjøs i den ene enden.  Det antas å vært en gildehall og et slags seremonisted. Et imponerende utrykk for disse folkenes felles anstrengelser og evne til mobilisering.  En flott rekonstruert bygning med imponerende dimensjoner. Anbefales for de som liker historie eller bare røft håndtverk. 

Borgund stavkirke.

Jeg velger Valdresruta over Filefjell og ned i Lærdal derfra og ser at Valdres har en 3 - 4 stavkirker å by på. Men jeg har ikke tid til dem.  Jeg tar heller Borgund stavkirke i Lærdal som er den flotteste av dem og en av de mest originalt bevarte vi har - og stor, om enn noe mindre enn man skulle tro når man bare har sett den på bilder.  Den er råflott.  Ingen snekkerkunst var utenkelig for disse gutta.  Utrolige historier om nylig restaurering av denne kirken er å finne her på bloggen.  Av generell info er det at stavkirker var vanlige over hele Nordeuropa noe av det jeg kommer på.  Skikken har vel overlevd lengst her da. I Norge var det ca. 1000 av dem og vi har 28 tilbake. Tipper at håndtverkerne her ikke stod mye tilbake for det de hadde gjort nede i Europa.  Altså, verdens mest berømte stavkirke er en av de lettest tilgjengelige attraksjonene på turen.  Den ligger nede i den mektig dype og stupbratte Lærdalen og enda sikkert en mil eller så fra fjorden.  Både den og Hringariki har ok, moderne betongbygninger som museumsdel av anlegget. I Bjørkum like nedenfor Borgund har man gravet frem en slags markedsplass, eller en slags sesongleir fra vikingtid hvor nok laksefiske har vært en av aktivitetene.  I tillegg har man drevet produksjon av diverse varer, bla er det funnet en vakker, tredelt beinkam hvor håndtverkeren har risset inn navnet sitt med runer.  En animert film av hvordan stedet kan ha sett ut og fungert vises på museumet til Borgund stavkirke.

Før man er kommet så langt er det skiltet til et par bemerkelsesverdige runesteiner i Valdres.  På første tur bare noterte jeg meg skiltene, men trodde ikke jeg hadde tid.  På andre tur fikk jeg dem med meg.  I Vestre Slidre står det skiltet til Einangsteinen.  Turen til den bringer deg noen kilometer opp i åsen og til et eldgammelt jernalderfelt med vel både gravhauger, kokegroper og altså denne steinen fra 300-tallet !  De sier at Einangsteinen er Nordens eldste runestein "som står på sin opphavelege plass".
Den står på en gravhaug som har vært plyndret en gang og er nå pent glasset inn i et lite hus med saltak.  Einangsteinen sier; "Eg, Gudgjest gjorde runen".  Jeg har ingen kompetanse til å tolke dette, men 300-tallet er gammelt.  Er det Norges eldste kjente runer ?  De trodde runene hadde magisk kraft.  Kan det være han som lå i haugen som hadde risset dem ?  Faraoene planla sin grav, de var kanskje ikke alene om det. Kanskje Gudgjest sine runer var en bønn om akkurat det - å bli en gjest hos gudene ? Eller skulle runerisseren fremheve seg selv fremfor den steinen skulle være til minne om ? 
Vangsteinen.

Like før Valdres blir til Filefjell passerer man Vang og like før er det godt skiltet at man har Vangsteinen 1 km. lenger fremme.  Men ved avkjørselen står det ingenting.  Jeg missa denne også på første tur, men den står selvsagt foran kirken, rett ved riksveien og med gode muligheter for å stoppe.  Også vangsteinen er en svært spesiell runestein.  Den er en av svært få dekorerte i Noreg sier infoen og for et kunstverk !  Den er fra tidlig 1000-tall og i Ringerikestil får man vite på oppslagene.  Illustrasjonen på forsiden av steinen er svært forseggjort og spektakulær.  Infoen beskriver den som planteornamentikk nederst - som blir til et kors på midten og en løve øverst.  Det kan man se, særlig når man får det forklart.  Steinen er fra kristen tid og har en tekst på siden.  Den sier; "Gåses sønner reiste denne steinen for Gunnar, sin brorsønn".  Altså, brødrene reiste den for sin nevø.  Ikke dårlig.  De må ha hatt forventninger til denne karen som kanskje døde før han fikk innfridd dem.  Vangsteinen står innglasset på samme måte som Einangsteinen.  Veldig bra konservering vil jeg tro, men det gjør det værre å fotografere dem.  Sjekk Vangsteinen på nett.  Illustrasjonen er svært spesiell i norsk sammenheng.  Kombinasjonen av motiv, stil og runer er "berre kjend frå Vangsteinen" forteller infoen.  Like bortenfor ser man en av stavkirkene i Valdres, rett nedenfor veien og med god plass til å stoppe. 

Ellers byr turen på mange landskapsopplevelser,  særlig merker man seg de voldsomt bratte og dype dalene i Sogn og Fjordane hvor Lærdalen er den første. Gamleveien ned Lærdalen tar ikke mye lengre tid en hovedveien og gir et herlig utsyn over gammelt kulturlandskap og mektig natur.  Mer skumle kjøreturer får man f.eks. i Aurlandskleiva hvis man spanderer på seg den 9 kilometer lange turen opp til Stegasteinen som gir flott utsikt over fjordlandskapet og er kjent fra nasjonale turistruter.  Jeg kjørte også halvveis opp Flåmsdalen på kveldstid og syntes det var ganske skummelt.  Dagen etter fikk jeg tatt den antikvariske Flåmsbanen for første gang.  Kjempegøy.  Utrolig natur og byggekunst.  Man ser ofte over på veien opp dalen og den er i seg selv et kunststykke.  De tar kr. 360 for opp-og nedturen.  Toget har bragt fjordfolka opp til Bergensbanen.  Det er tydelig at de gjerne ville på det toget for denne banen har ikke vært lett å bygge.  Veier og baner på Vestlandet er nesten usannsynlige.  Jeg kom endelig innpå Stalheimskleiva fra riktig retning på vei tilbake siste gangen - og kjørte frem til begynnelsen, men feiga ut.  Jeg tilstår.  Regnet hølja ned, jeg syntes sommerdekkene mine virket litt dårlige og hårnålsvingene med de illusoriske autovernene er trolig av de bratteste i Norge.  Jeg får ha det til gode.  Fossen man får se på vei ned er helt utrolig tror jeg.  Men det mangler ikke på bra fosser underveis - og tar du Hardangerruten tilbake har du jo Vøringsfossen.  Jeg hadde håp om å få med meg folkemuseene på Fagernes og på Voss i løpet av disse turene, men rakk det ikke.  I Voss sentrum står ellers et av disse gamle steinkorsene fra den første kristne tiden og det kalles Olavskorset om jeg ikke husker feil.  Avisa Hordaland har også nylig beskrevet den store Byrkjahaugen i området , som har vært gravet ut og hvor det bla. ble funnet bjørneklør.  I bunnen av en stor, sammensatt haug var det en stor steinkiste med tre personer i, trolig fra litt forskjellige perioder. Det var brente og ubrente.  Leirkarene i den øverste tydet på slutten av sekshundretallet skrev arkeolog Shetelig få år etter utgravningene i 1912.
I den midtre, de tre likene lå oppå hverandre, fant de 12 jernspiker og 60 små klinknagler.  Shetelig trodde de måtte være fra en båt og sånn sett er det kanskje snakk om "den eldste kjende båtgrava i Noreg" skriver avisa.

Veiparti sett fra Flåmsbanen.

Bergen fikk jeg derimot sett litt av, men det er opplagt mye igjen. Jeg hadde tross alt også et annet formål med disse turene.  Allikevel fikk jeg tatt en tur innom Kulturhistorisk Museum før pliktene krevet sitt.  Dette besøket ga en hel del oppdagelser.  For det første slår det meg hvordan Oslo historiske Museum har landets beste vikingtidsutstilling, Stavanger Museum har landets beste bronsealderutstilling og en like bra utstilling som Oslo hva folkevandingstid angår.  Bergen Kulturhistoriske Museum er til sammenlikning nokså fattigslig utstyrt på disse spennende periodene, men de ser ut til å ha den beste utstillingen fra det katolske Norge.  Kort sagt, mengder av stavkirkerportaler, relikvier og skrin har blitt reddet fra kirker man har revet og havnet her.  Denne perioden middelalder pirrer ikke undertegnede like mye som hedensk tid må jeg innrømme, men allikevel er det vanskelig å overse lidelsen.  Den velter seg over en på dramatisk vis i form av korsfestede Jesusfigurer. De virker ofte ganske primitive i formspråket og som en litt ekstrem fokusering på nettopp Jesus lidelse.  Detaljene fra torturen er ikke alltid sensurert for å si det sånn.  Vitenskapsmuseet i Trondheim har jeg forøvrig ikke sett, så jeg vet ikke hva de har.  Kulturhistorisk Museum i Bergen har ellers noen herlige runesteiner og et mysterium som jeg skulle ønske noen ville finne ut mer om; steinhodet. 

Like til venstre for inngangen har man steinalderutstillingen.  Innerst i den, i et litt mørkt hjørne, møter man et ansikt hugget ut i en naturlig rund stein av rombeporfyr.  Jeg har aldri sett noe liknende fra Norge.  Man vet ikke noe særlig om den.  Den er katalogisert i 1925, og man har valgt å anse at den er fra steinalderen uten å være så sikre tror jeg.  Noen har malt "Søndmør" på den.  Men hvor den er fra, om den ble funnet i sammen med andre ting eller i nærheten av andre funn vet man ikke.  Ved søk på "steinhoder i Norden" finner jeg en fenomenal artikkel i KultOrg fra 2007 om et utrolig spennende kultsted i Rogaland hvor det skal være/ha vært flere bautasteiner, fallos-steiner, et inntakt horg (!), blotekar i granitt og ja, Rosslandsguden.  Rosslandsguden er en mye større og ganske anderledes steinbyste.  Man antar at den er fra hedensk jernalder, mest trolig folkevandringstid og har keltiske paraleller.  Den står nå på Dalane Museum.  Artikkelen nevner også et annet steinhode fra Telemark; "Oddebildet".  Jeg har ikke funnet ut mer om sistnevnte, men altså, hvis steinhodet i Bergen virkelig er fra steinalderen så er det det eneste vi vet om tror jeg.  Noen kan kanskje bedømme om det er laget med stein eller jernredskaper ?  

Steinhodet i Bergen kulturhistoriske museum.

Like ved, i jernalderavdelingen, står en annen av våre sjeldne, dekorerte runesteiner, Kleppsteinen fra Rogaland. Den viser en manns og en kvinnefigur i lange kapper og har innskriften; "Helge reiste denne stein etter Ketil, sin bror".  Enda mer interessant er Eggjasteinen synes jeg.  Den ligger like ved siden av og har den lengste innskriften med de eldre runene som man kjenner til fra Europa !  Under skriveriene om Hogganviksteinen fikk jeg med meg at den var Nordens nest lengste runesteinstekst fra folkevandringstiden med sine noen og seksti tegn, bare Tunesteinen var lengre.  Eggjasteinen fra slutten av 600-tallet har 180 runetegn.  Den er fra Sogndal og skal ha ligget som takheller over et lite gravkammer på flat mark.  Runene er er svært pent risset i den jevne overflaten på steinen og den skal også ha en figur av en hest som jeg ikke klarte å få øye på gjennom glassmonteret.  Og så teksten da. I 1919 tolket runeeksperten Magnus Olsen den som "å vere ei gravskrift over bonden på Eggja som vart svikefullt drepen og deretter dregen heim att til garden på ein slede" i følge NRK.no, Sogn og Fjordane.  De skriver ellers at de eldre runene vart nytta i Nord-Europa frem mot år 500.  Hmm, de holdt seg et par hundre år til i Sogn da ?
Her er hva Magnus Olsen trodde at teksten skulle bety; 

Ikkje treft av sol
og ikkje skoren med kniv
Denne (steinen) overauste mannen med liksjø (blod)
og skrapa med den keipar på ein bornmøde hun (slede)
Kven av flokken er komen hit til menneskeland.
Fisken, den faste i sitt forsett,
gjennom likstraumen symjande
Guglen, som ville skrike om den fikk slite lik.
For Ormar er fostra ein hemnar.

Senere har andre kommet med avvikende tolkninger.  I 1985 skriver Dr. Philos. Ottar Grønevik at teksten kan være til minne om flere omkomne i et skipsforlis og at de omkomne ble ført til dødsriket av en "menneskefisk". Han knytter også teksten til den gamle germanske seidetradisjonen.  I følge Wikipeda har graven steinen lå over trolig vært tom.  De gjengir Grønevik sin tolkning slik;

"Huslyden minker, over de øvrige kasta *Vil nåsjø (dødsbølge): keipene møddes (ble avslitt) for dem i den honbor-trøtte mastetoppen.  Hvem førte hæren over til hint land ? Menneske-fisken fra strømfurene ved Firnøy"

Dette kan ellers ikke bli en bergensguide.  Bare litt skryt fra en som endelig har innsett at Bergen er vår vakreste by, ja i sammen med Røros og noen mindre kystbyer da.  Selv knarkerne i Bergen er omgitt av den fineste parken jeg har sett i Norge.  Nygårdsparken minner meg om bilder jeg har sett av de berømte japanske hager.  Bergen er virkelig  noe for seg selv.  De har almenninger og minder overalt, det har ikke vi på Østlandet.  Språket deres er uten hunkjønnsord leste jeg på Wikipeda, bergenserne sier ikke "jenta", de sier "jenten".  Tyskerbryggene er fenomenale og noe de fleste besøkende, selv jeg, har fått med seg.  Denne gangen fikk jeg også sett Håkonshallen som vel var landets største ikkereligiøse bygning da den ble reist - og sikkert var det lenge.  Jeg fikk tatt Fløysbanen, Ulriken får vente.  Men det beste var boligjakten.  Det ble trapper opp, smug inn og krinkelkroker ned på Nordnes, i Sandviken og andre bydeler. 

                                 Smau nr. hvem vet ? Foto: Trond Hjortland             

Jeg ante ikke at det var så mye av den gamle trehusbebyggelsen.  Den som vil bli kjent i disse labyrintene skal ha god tid.  Og innimellom smug så smale at man nesten må gå sidelengs - og trapper med skifertrinn og jerngelender kan man snuble over koslige små plasser med benker, lekeapparater og blomster.  Og butikker og kafeer.  Jeg begynte å lure på om det kan være  verdens største trehusby jeg roter rundt i her !?  Det hadde vært artig å vite.

Borte i Sandviken ligger bymuseet Gamle Bergen.  Man kan lure på hva et bymuseum har å vise som denne byen ikke bugner av i seg selv.  Men så klart. Her er alt tilbakestilt til tidens egentlige koloritt med riktige skilt og ikke minst interiørene. og sikkert bedre ivaretatt. Og de har skuespillere i riktige kostymer til å illustrere det hele - og aktiviteter som demonstrerer hvordan det var. 
                Fra Gamle Bergen Bymuseum.  Foto: Gamle Bergen

Jeg satte av en time til stedet den siste dagen før jeg gikk løs på de siste hundre ikeaskruene.  Jeg rakk ikke over det, men så brukte jeg også halvparten av tiden på å prate med embedsmannsfruen (eller var hun en tjenestepike, glemte å spørre ?).  Hun satt der som et klassisk maleri og strikket og kunne svarene på alle mine spørsmål unntatt et.  Hun turte ikke å påstå at Bergen er verdens største treby.  Men på grunn av de mange bybranner er det få hus som er noe eldre enn fra begynnelsen av 1700-tallet.  Det vil si at mesteparten av trebyen Bergen er fra en tid mange kaller seilskutetiden.  Sjøfartsbyen Bergen selvsagt.  Jeg har alltid hatt sansen for hvordan nordmenn før oss har bygget sine trehus i de mest værharde strøk og klart seg ganske bra.  Som fiskeværene i Nord-Norge og fjellgårder på Vestlandet så bratte at man ikke skulle tro det var mulig.  I Bergen har det blitt en hel storby av det og den står der altså enda. 

         Tjenestejenten i embedsmannsgården anno 1826.  Gamle Bergen.

På nettsiden til Gamle Bergen kan man lese at 1800-tallets Bergen var Europas største treby.  Ok.    Er det noen av Europas byer som har vokst med trebebyggelse siden da tro ?  Jeg tviler på det, men aner ikke.  Hvis ikke er vel Bergen Europas største treby enda.
Det spørs kanskje med definisjonen.  Jeg mener samling av trehus i bymiljø.  Selsvagt er det murhus der også.  Det var det nok på attenhundretallet og, både i Bergen og resten av Europas byer.  Så den går gjennom nåløyet hos meg. 
Neste spørsmål blir da; Er det noen verdensdel som har større trebyer enn Europas største  treby, Bergen ?  Kanskje i Kina, kanskje i Indonesia, hva vet jeg ? Kanskje ingen ?  Kan noen finne ut ? 

                    Fra Skutevigen.  Foto: Trond Hjortland

Etter å ha kjørt bil dit ser jeg at det var et sjakktrekk av de gamle bergenserne å satse på sjøfart i stedet for landtransport.  Og de klarte det bra ser det ut til.  Jeg rakk vel ikke så mye mer enn dette utover andre forpliktelser.  Jeg hadde for det meste ganske bra vær der borte og har bare møtt blide folk.  Jeg tror ingen fra noe sted i Norge trenger å savne noe de er vant med hvis de skulle bosette seg i Bergen, kanskje med unntak av plass, med tanke på boligmarkedet for studenter.  Og med tanke på mine turer dit. På første tur var hotellene fulle av heavy metall-folk som skulle se Slayer og Mastodon spille på festningen bak Håkonshallen.  Jeg, min tosk tenkte at værre kunne ikke botilbudet bli, så på neste tur kan jeg sikkert lett finne noe ok, ikke alt for dyrt noe mens jeg er der.  Da var Bruce Springsteen i byen og holdt like godt to konserter. Min feil.  Det er lurt å forhåndsbooke noe å bo i der borte.  Bruce åpnet med å lire av seg noen bergenske gloser kunne jeg se på forsiden av en avis. Dere vet ikke hvor godt dere har det er det vanlig å si, men stopp en halv. 
Vi vet jo egentlig bedre.  Til bergenserne behøver du ikke å si akkurat det.
Fra Lyngheisenteret med velkomstbygget i bakgrunnen.

Boligtilbudet bragte meg et par ganger ut til Manger Sommarhotel på Radøy i Nordhordaland, en times kjøring fra byen. En folkehøyskole som driver litt hotell om sommeren.  Det er helt fint. Du er i lyngheiparadiset.  Og det var en artikkel i Bergens Tidende om verftsarbeideren som hadde slått seg på tørrmuring som området er kjent for som gjorde meg ekstra tent på å få sett det en gang.  Ellers er det kulturlandskapstypen lynghei at Lyngheisenteret på øya Lygra er kjent for.  Men disse to tingene går hånd i hånd ser det ut til.  Den godt bevarte lyngheia på den spisse øytuppen er fritt turområde for de som kommer så langt og kjempeflott. 
Godt bevart her betyr veldrevet og det er det også utgangarsauene som driver med.   
Du ser dem på senteret og du ser dem på flere av gårdene i området.  Tørrmuring ser du overalt i området, som veier, gjerder, løer, låvevegger, terasser på beitemark og jeg så også en bro på vei ut til Lygra.  På senteret har de bygget eller bevart flere typiske løer og buer ute i området, til ly for sauer, for og torvtørking.  Kjempefine.
Det skal ligge en slags middelaldergård på naboøya.  Velkomstbygningen med restaurant og museum er i moderne linjer men med tørrmursdetaljer på nye måter. 
Jeg tror de har dratt minst en arkitektpris på den.  Synes jeg så en metallplate fra World Heritage List oppe på en av veggene også. Lynghei er et kulturlandskap som preger Europas ansikt mot atlanterhavet i tre forskjellige klimatiske soner fra Norge til Portugal ser vi på museet. Tang er brukt som jordforbedringsmiddel heromkring, og fiske har selvsagt vært et bidrag til husholdet.  De har klart seg ganske bra takket være det at de hadde flere bein å stå på sånn sett.  Turen hjem går på enfeltsvei med møteplasser i småkupert terreng med mer lynghei og tørrmursdetaljer, en bøkeskog, verdens nordligste og utplantet vil jeg tro - og alt for mye utplantet granskog, mest canadisk.  Kjedelig blir det aldri for den som har øynene med seg.  Men derfra ble det middag på Voss og rett hjem. 


Bro over til Lygra med Lyngheisenteret.




Foto der ikke annet er nevnt; Dag H.                                                                                                       



lørdag 21. juli 2012

Avisa Fjordingen 04.06.12.
Imponerende anlegg fra folkevandringstiden avdekket i Stryn.
 Naustet hadde plass til fartøy på størrelse med Osebergskipet.

                             Foto: Ove Sveen. Fjordingen

De skal ha ny riksveitrassè gjennom Stryn forteller Ove Sveen i Fjordingen den dagen.
I forkant av det har Universitetsmuseet i Bergen og og Sogn og Fjordane fylkeskommune avdekket 1500 år gammel rikdom skriver han.  Det er bygninger, gravsteder, naust, tingsted og tun.  Huset var på størrelse med de største fra denne tiden, 60 meter langt og 7-8 meter bredt.  Lenger ned i terrenget  lå det åtte mindre bygninger.  I 2010 ble det avdekket et naust fra 400-500-tallet ved det vi forstår er elva like nedenfor.  

- Det viser seg at dette vart erstatta med eit nytt etter rundt 100 år.  Begge har vore 27 meter lange og identiske, forteller Søren Diinhof fra Bergen Museum.  - Her kan ha vore skip av 20 meters lengde, like lange som Osebergskipet.  De åtte mindre bygningene omslutter en bukt med både gravhauger og kokegroper noe som tyder på et tingsted får vi inntrykk av.   
- Eit heilskapeleg anlegg som har vore i bruk frå omlag 450 til ca. 900 e. Kristus, sier Diinhof.  Handelen med utlandet økte rundt år 500 og ga økt rikdom. Det er første gongen i Sogn og Fjordane vi har avdekka noko slikt forteller han.             

NB. Dette kan tyde på full størrelse vikingskip allerede 300 år før Osebergskipet ble bygget.  Det må jo være oppsiktsvekkende.  Jeg aner ikke om det er gravet ut mange naust rundt om kring. 

fredag 20. juli 2012

Fron i Gudbrandsdalen
Frøningenes historie må trolig skrives om i følge Gudbrandsdølen Dagningen 02.06.12.
Arkeologer fra Kulturhistorisk museum i Oslo finkjemmer i disse dager området for den nye E6-traseen gjennom kommunen.  De har funnet hustufter, ildsteder og dyrkingslag på flere steder.  Det er også funnet hauger hvorav flere antas å være gravrøyser og vil bli gravet ut.  Men disse er trolig fra en  tid da de døde ble brent og f.eks. metallgjenstander smeltet. 
Hustufter funnet i år og i fjor er på opptil 160 m2.  Det de holder på med når Einar Almehagen i GD ankommer er et langhus på sju ganger femten meter.  Husene antaes å være fra eldre jernalder men dateringene er ikke ferdige før til høsten.  Prosjektleder for utgravningene, Ingar Gundersen forteller at det er gjort få utgravninger i Gudbrandsdalen tidligere så hvert eneste spadetak gir ny viten.  Det mest overraskende hittill er at  husene på flere av stedene ligger bare få meter over vannstanden i Laugen. 

- Enten har "ur-sørfrøningen" ikke skjønt sitt eget beste, eller så har valget vært helt bevisst, sier Gundersen.  Jordsmonnet ved elva er fruktbart, men jordlagene viser spor etter flere flommer og store ras.  Elva har tatt nye løp og ført med seg tonnevis med masse.  - Men over disse lagene dukker det opp gammel dyrkingsjord igjen, forteller han.  Til nå har man trodd at tidligere bosetninger var lengre oppe i dalsida.  Man regner med at de første bosetningene i dalbunnen fant sted i yngre steinalder for ca. 4-5000 år siden.  De ni arkeologene bor på Hundorp Gård like ved Olavshaugen som ingen vet innholdet i, men det er en annen historie skriver Almehagen. 

tirsdag 17. juli 2012

Vikingtiden:
Kvinnfolka var like vanskelige før i tida ...
Det er Solveig Aareskjold som skriver litt om dette i Klassekampen den 01.06.12. 
Hun trekker fem en del eksempler fra sagalitteraturen til en slags trøst for de som innbiller seg at mannfolka da i hvert fall hadde det lettere på den fronten.
- Elles er det ikkje noko nytt i å bruka fortida som bilde på den ideelle tilstanden, skriver hun. I den tusen år gamle eddadiktinga klagar Gunnar Gjukeson over at han blir avvist av hustrua si, Brynhild, og argumenterer med at i gamle dagar var det ingen kvinner som vendte seg bort frå mennene sine.  Men trass i at Brynhild er like uforsonleg, og attpåtil kritiserer han for ikkje å ha så strålande auge som han ho er forelska i, endar det med at Gunnar ser det frå hennar synsstad, og forstår at ho har god grunn til å reagera som ho gjer.  I følgje islendingsogene var det ei ære for ein mann å vera gift med ei stolt kvinne, og ei skam å ikkje leva opp til hennar standard.  Då blei ho gjerna oppmuntra til å skilja seg frå han, som bondekona Vigdis i Laksdølsoga, som gjekk frå ektemaken sin fordi han ikkje var like uredd som henne når det gjeldt å gi vern til fredlause.    Og mens kvinner i vår tid er redde for å verka dominerande følgde dotter til Egil Skallagrimsson  sønene sine inn på soverommet til den mannen dei skulle hevna seg på.  For ingen visste beitre enn ho at dei trengte å skjerpa seg, skriver Aareskjold. 
- Mens den amerikanske filmindustrien stadig informerer oss om at kampvilje er noe som handlar om å ha "balls" skriver hun, reknar forteljingane frå vikingtida med at motet satt i hjartet der det delte plass med generøsitet og livsglede. 

mandag 16. juli 2012

Østlandets Blad 31.05.12.

Metallsøkere hjelper til å avsløre pussig arkeologisvindel i Follo.

Forhistorien er denne.  På et tidspunkt har man gjort noen forutgravninger før et byggeprosjekt på et sted i nærheten av Son.  Den gangen ble det store, lovende jordmasser til overs som man ikke rakk å undersøke så nøye.  Man ble da enige om å kjøre jordhaugen til Follo Museum i Drøbak så skoleklasser og liknende kunne få forsøke seg.  Det har da også blitt gjort med stort hell, jeg har selv lest om glassperler fra vikingtiden som skole-elever har funnet.  De har anlagt fine vaskerenner til formålet. 

Nå skal det altså ha blitt funnet 17 romerske mynter i jordhaugen nylig skriver Mette Kvitle i Østlandets Blad.  Men folk fra metallsøkermiljøet har tipset arkeolog Kjartan Fønstelien om at myntene sannsynligvis har havnet i jordmassene ganske nylig.  En av dem gikk nemlig over området haugen kommer fra en gang og fant ingen romerske mynter. 

Ole Christian Fjeld fra Norges Metallsøkerforening forteller også at myntene er alt for godt bevart til å ha kunnet ligge særlig lenge i slik jord.  Dette er noe metallsøkerne har greie på.  Noen av dem reiste til myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum for å se på myntene og de mener også å kunne påvise at myntene har såpass forskjellig patina at de ikke ser ut til å ha ligget i det samme jordlaget særlig lenge.  Han forteller også at mynter fra 1800-tallet ofte er  uleslige.  De romerske myntene i haugen på Follo Museum ser derfor ut til å være plantet. Tidligere artikkel har fortalt om hvor billige senromerske mynter kan være og dem er det mange av i omløp. 

Folka i metallsøkerforeningen fortsetter å gjøre nytte for seg.  Det er nok riktig som de sier at forurensing og moderne gjødsling bryter ned ting enda raskere enn før, så  det meste de finner er i siste liten. 

søndag 15. juli 2012


Bø i Telemark
Flere spennende funn i område for boligbygging ...

Fra flere perioder og med et aldri så lite mysterium på kjøpet.

Kulturminnevernavdelinga ved Telemark fylkeskommune har gjort sjakting og synfaring av området skriver Øystein Akselberg i Bø Blad 24.05.12.   Han er med arkeolog Maria Westrum Solem på hennar nest siste dag med feltarbeid på stedet.  De har funnet kokegroper og gravrøyser noe som er vanlig på slike stader forteller hun.  I tillegg har de funnet mystiske brannrester i et lag med lys jord.  I en sirkel på tre diameter er det spor etter brann i grunnen.  Inne i denne sirkelen er det en firkantet struktur.  
- Her er det gravd ned noko og det er nærliggende å tru det er ei grav, seier arkeologen.  Men legg til at dette ikkje er ei typisk grav slik ein kjenner frå før.  
De vil ta kullprøver for å tidfeste det.  Over og rundt stedet er det funnet ardspor noe som også er uvanlig i følge arkeologen. 

                                          Foto:  Per Johan Nordvik.  Bø Blad.

De har funnet fem kokegroper ved en bekk i nærheten.  Det er ganske vanlig å finne kokegroper i nærheten av boplasser og gravhauger skriver Akselberg.  De er vanligst i romertid og folkevandringstid skriver han og redegjør for at dette dekker perioden år. 0 - 600 e.kr.   - Me har også funne to sikre gravrøyser atmed lysløypa, seier arkeologen.   Fasong og beliggenhet tyder på bronsealder får vi vite.      
- Arkeologen viser til at publikum kan gå inn på internett og sjå kva kulturminne som er registrert rundt om kring i landet på "kulturminnesok.no", skriver Akselberg.  Når arkeologene har gjort sine registreringer blir det opp til andre ved kulturminnevernavdelingen å vurdere eventuelle videre undersøkelser.  Vi får håpe de spanderer på seg å finne ut mer om mysteriet på bildet over. 

torsdag 12. juli 2012


Bøndenes hus i Onsøy skulle bare ha ny parkeringsplass



                                                                          
Fant bronsealderboplass og ting fra   3-400 år e.kr.

                                                   
  Foto: Geir A. Carlsson. Fredrikstad Blad

Man har i løpet av tre ukers utgravninger funnet 230 spor etter bygninger og bålplasser sier arkeolog Bjarne Gaut ved Kulturhistorisk museum i Oslo.  Videre er det funnet flint, keramikk og benrester.  Det er derfra de har målt at funnene er fra 1000 f.kr., bronsealder skriver Helge Ness i Fredrikstad Blad 23.05.12.  I området er det tidligere funnet både gravplasser og helleristninger.  Denne utgravningen dekker bare 1000 m.2 og de anser at over 200 registrerte funn er noe mer enn forventet, men overrasket er de ikke forstår vi.

tirsdag 10. juli 2012

Fanaposten 18.05.12.
Graver frem steinalderen på Søreide
Ved Esso-stasjonen på Søreide er Bergen Museum i ferd med å grave frem spor fra bosetninger som kan være over 4000 år gamle skriver Lene Bjånesøy Engh.  Det er funnet spor etter hus og kokegroper.  Funnene er foreløpig datert til omkring år 350-400 etter Kristus. Men et lag funnet av fylkeskommunen ble datert 1300 f.kr. og vi antar at lere av lagene i den ødelagte profilen mulig går helt tilbake til yngre steinalder ca. 2300 f.kr. forteller feltleder Yngve Flognfeldt.  Dyrkingslagene som er avdekket viser at det er drevet jordbruk på stedet.  Flognfeldt og kollegene har gravet ut en stor og detaljert dyrkingsprofil som imidlertid ble skyllet bort av regnet den foregående helgen.  De skal prøve å reparere den igjen skriver Bjånesøy Engh i Fanaposten. Feltet skal brukes til boliger.  

søndag 8. juli 2012

Arkeologi på stabbursloftet
Skulle selge gården, ba Oppdalsmuseet komme å se etter om det var noe av interesse ..
Fant sjelden kornkiste fra middelalderen.

- Kista er nok det eldste objektet vi har på museet, sier styreleder Erik Skjøtskift i Oppdalsmuseet om kornkista som kan være nærmere 700 år gammel. 
Kista er en såkalt stolpekiste som er en betegnelse på kister der sidene er felt inn i hjørnestolpene skriver Morgan Frelsøy i avisa Opp den 18.05.12.  
- Det er bare funnet få av disse i Norge og fem av dem er funnet i Oppdal, sier Kjell Haugland i Oppdal Historielag.  - Den eldste er tidfestet til 1200-tallet og står i kirka forteller han.  Seks karer var med på å hente den nokså svære kisten ut fra noe som ser ut som et flott gammelt laftestabbur, men med noen knuste ruter.  Museet venter ellers på Fylkesantikvaren sin godkjennelse til å bringe et 800 år gammelt, velholdt hus til museet, det er Oppdals eldste hus. 
- Da ville det jo være naturlig å sette denne stolpekista i det huset, sier Jostein Ervik fra Oppdalsmuseet.   

mandag 2. juli 2012

Sandefjords Blad 14.05.12:
40 metallsøkere sluppet løs på jorde like ved Gokstadhaugen ....
Fant øks, spinnehjul, arabiske mynter og andre spennende gjenstander.

Rødsrud fra Kulturhistorisk Museum med øksa.  Foto: Olaf Akselsen, Sandefjords Blad 


Dette er rett ved det området som det i våres ble meldt at man med georadar har funnet spor av noe som kan likne en "ny" kaupang i tillegg til den mer kjente Kaupang nærmere Larvik. 
Det  skal være ca. en kilometer fra daværende strandlinje til Gokstadhaugen. Den omfattende detektordugnaden som Irene Ølstørn i Sandefjords Blad her skriver om ser ut til å ha foregått i mellom disse to stedene. 40 personer fra Norges Metallsøkerforening stilte opp i sammen med Fylkeskommunen og Kulturhistorisk Museum på dette som kan virke som en sondering før utgravninger ved kaupangstuftene rett ved.  Med georadar fant man også gravhauger i området det nå har vært lett i.  - Gjevt å være med på å avdekke viktige skatter, sier Per Kristian Bjor, formannen i Norges Metallsøkerforening. 

Les hele artikkelen her: http://www.sb.no/nyheter/vi-kan-med-sikkerhet-sla-fast-at-dette-er-en-ny-kaupang-1.7234183

søndag 1. juli 2012



Aftenposten 08.05.12.:
Vikingsverd funnet på Melhus.

Et sverd som trolig stammer fra vikingtiden, er funnet på Melhus i Sør-Trøndelag. Nå finansierer Riksantikvaren konservering av sverdet og videre utgravninger på funnstedet. 

- Sverdet er ikke unikt, men det finnes heller ikke mange godt bevarte funn av denne typen sverd, sier Ivar Aarrestad som er seniorrådgiver hos Riksantikvaren. Funnet dreier seg om et såkalt type H sverd, som var et av de mest vanlige i Skandinavia i vikingtiden.

Bildet viser et helt annet vikingsverd. 
Funnsted ukjent. Historisk museum Oslo.                                                                                 
                                                                                    
Alstadsteinen
Toten ca. 1050, sønnen død i Gardarike ..

"Engle reiste denne steinen etter Torald, sin sønn, som fant døden i Vitaholm (Viticev ved Kiev), mellom Ustaholm (Ustje ved Kiev) og Gardar (Kiev?)". 

Det er Frans Arne Stylegar som gjengir denne tolkningen av en runestein som småstoff rundt en større artikkel i Klassekampen 07.05.12.  Jeg har lyst til å liste opp en god del, om ikke akkurat flest mulig, runesteinsinskripsjoner og omtaler. 

Se Frans Arne Stylegar, Fylkesarkeolog i Vest-Agder sin blogg her:  http://arkeologi.blogspot.no/ 

Skjæregårdstufter ..

Dette er noe jeg har undret over lenge, siden jeg først gikk noen turer på begge sider av Skjærhalden på Hvaler.  Rundt strendene der er det lett å få øye på runde tufter i varierende størrelser, bygget av rullestein som små landsbyer rundt strendene.  Siden gravhaugene rundt der f.eks. på øya Herføl ble sagt å stamme fra bronsealder antok jeg at disse ringformede tuftene også gjorde det.  I Klassekampen 07.05.12. skriver fylkeskonservatoren i Vest-Agder, Frans Arne Stylegar om fenomenet.  "Hvalertufter" kalles de østpå skriver han, men de finnes også nedover den svenske vestkysten der de kalles "tomningar", og dessuten i Vestfold, i sørlandsskjæregården og videre oppover på vestlandskysten.  På Sørlandet har de blitt kalt både "steinhus", "kott" og "hytter", mens vestlendingene gjerne omtaler dem som "fjærmannstufter" (les; fjordmannstufter). 

Da tuftene i Østfold for første gang ble omtalt  arkeologisk sammenheng omkring 1870, mente man at de måtte være fra steinalderen skriver Stylegar.  Der man senere har undersøkt strandtufter arkeologisk, har det imidlertid vist seg at dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet, men med et tyngdepunkt i vikingtid og tidlig middelalder.  Stylegar knytter disse til fiske og antar at de har vært sesongmessige bolig for fiske på utsiden av skjæregården for folk som har bodd lenger inne i fjordene ellers, noe som også er kjent fra historisk, altså senere tider.  Det finnes vanligvis et eller flere båtopptrek i tilknytning til tuftene.  Mange av lokalitetene i Østfold og nedover Bohuslân kan trolig knyttes til middealderens store sildeinnsig der avslutter han.  Dette er ellers de eneste runde hustuftene i Norge denne bloggeren har hørt om.   

Frans Arne Stylegar skriver jevnlig, i sammen med andre i Klassekampen på mandager under vignetten "Kringla Heimsins".  Veldig artige betraktninger og anekdoter fra historien.  Se bloggen hans her;  http://arkeologi.blogspot.no/