søndag 29. juli 2012

Oslo - Bergen med bil
En eventyrlig reise ..

Ok.  Denne skribent er mest opptatt av jernalderen og bronsealderen.  Særlig funnet av Hogganviksteinen satte i gang en stor nysjerrighet på jernalder i Skandinavia før vikingtid.  Hva var disse folka egentlig ?  Hvordan stod det til med dem - og i hvor stor grad var vikingtidens kultur en forlengelse av av de foregående syv hundre år ?  Ellers forsøker jeg å referere så samvittighetsfullt som mulig alt jeg ser som jeg finner av interesse om historisk stoff i avisene og media ellers og er generelt interessert i livsbetingelsene til folk i tidligere tider. 

 Hringariki.

Denne sommeren har jeg tatt to femdagersreiser til Bergen og tilbake igjen med bil.  En i slutten av juni for å finne studentbolig til en som er bundet opp på annet hold og en i slutten av juli for å innrede samme bolig.  Jeg har vært i Bergen mange ganger før og kommet med bil, tog, båt og fly, men alltid vært litt for opptatt til å helt oppdage byen.  Temmelig sløvt av meg, det burde ikke være så vanskelig. Jo. Jeg har vandret noen sveip innom Nordnes og og fisketorget og sett ting man forventer å se i Bergen.  Men denne gangen har jeg vært på 14 visninger på Nordnes, i Sandviken og litt rundtomkringsen, samt kjørt og gått en masse feil selvsagt, og det er søren ikke til å tro.  Tyskerbryggen står på Unescos verdensarvliste og det er vel og bra, men det skulle resten av byen ha gjort også ! Statsraaden dupper så fint inne på Vågen når den ikke er ute med turister - men også resten av byen er et forbløffende monument over seilskutetiden !  

Men for å begynne med begynnelsen; jeg er sterkt interessert i å få med meg jernalderfunnene på veien og tar turene som årets ferie og kulturelle input.  Dermed ble første stopp Hringariki rett nord for Hønefoss.  Jeg har visst om denne rekonstruerte jernalderhallen en god stund, men fikk først sett den nå. Kjempeflott. Er rekonstruert på tuftene av en nokså tilsvarende bygning fra folkevandringstid rett ved et betydelig felt med gravhauger.  Akkurat som tilsvarende storbygning fra perioden utgravet i Stavangerområdet i sommer er dette hus med ildsteder i alle rom og har dermed ikke vært fjøs i den ene enden.  Det antas å vært en gildehall og et slags seremonisted. Et imponerende utrykk for disse folkenes felles anstrengelser og evne til mobilisering.  En flott rekonstruert bygning med imponerende dimensjoner. Anbefales for de som liker historie eller bare røft håndtverk. 

Borgund stavkirke.

Jeg velger Valdresruta over Filefjell og ned i Lærdal derfra og ser at Valdres har en 3 - 4 stavkirker å by på. Men jeg har ikke tid til dem.  Jeg tar heller Borgund stavkirke i Lærdal som er den flotteste av dem og en av de mest originalt bevarte vi har - og stor, om enn noe mindre enn man skulle tro når man bare har sett den på bilder.  Den er råflott.  Ingen snekkerkunst var utenkelig for disse gutta.  Utrolige historier om nylig restaurering av denne kirken er å finne her på bloggen.  Av generell info er det at stavkirker var vanlige over hele Nordeuropa noe av det jeg kommer på.  Skikken har vel overlevd lengst her da. I Norge var det ca. 1000 av dem og vi har 28 tilbake. Tipper at håndtverkerne her ikke stod mye tilbake for det de hadde gjort nede i Europa.  Altså, verdens mest berømte stavkirke er en av de lettest tilgjengelige attraksjonene på turen.  Den ligger nede i den mektig dype og stupbratte Lærdalen og enda sikkert en mil eller så fra fjorden.  Både den og Hringariki har ok, moderne betongbygninger som museumsdel av anlegget. I Bjørkum like nedenfor Borgund har man gravet frem en slags markedsplass, eller en slags sesongleir fra vikingtid hvor nok laksefiske har vært en av aktivitetene.  I tillegg har man drevet produksjon av diverse varer, bla er det funnet en vakker, tredelt beinkam hvor håndtverkeren har risset inn navnet sitt med runer.  En animert film av hvordan stedet kan ha sett ut og fungert vises på museumet til Borgund stavkirke.

Før man er kommet så langt er det skiltet til et par bemerkelsesverdige runesteiner i Valdres.  På første tur bare noterte jeg meg skiltene, men trodde ikke jeg hadde tid.  På andre tur fikk jeg dem med meg.  I Vestre Slidre står det skiltet til Einangsteinen.  Turen til den bringer deg noen kilometer opp i åsen og til et eldgammelt jernalderfelt med vel både gravhauger, kokegroper og altså denne steinen fra 300-tallet !  De sier at Einangsteinen er Nordens eldste runestein "som står på sin opphavelege plass".
Den står på en gravhaug som har vært plyndret en gang og er nå pent glasset inn i et lite hus med saltak.  Einangsteinen sier; "Eg, Gudgjest gjorde runen".  Jeg har ingen kompetanse til å tolke dette, men 300-tallet er gammelt.  Er det Norges eldste kjente runer ?  De trodde runene hadde magisk kraft.  Kan det være han som lå i haugen som hadde risset dem ?  Faraoene planla sin grav, de var kanskje ikke alene om det. Kanskje Gudgjest sine runer var en bønn om akkurat det - å bli en gjest hos gudene ? Eller skulle runerisseren fremheve seg selv fremfor den steinen skulle være til minne om ? 
Vangsteinen.

Like før Valdres blir til Filefjell passerer man Vang og like før er det godt skiltet at man har Vangsteinen 1 km. lenger fremme.  Men ved avkjørselen står det ingenting.  Jeg missa denne også på første tur, men den står selvsagt foran kirken, rett ved riksveien og med gode muligheter for å stoppe.  Også vangsteinen er en svært spesiell runestein.  Den er en av svært få dekorerte i Noreg sier infoen og for et kunstverk !  Den er fra tidlig 1000-tall og i Ringerikestil får man vite på oppslagene.  Illustrasjonen på forsiden av steinen er svært forseggjort og spektakulær.  Infoen beskriver den som planteornamentikk nederst - som blir til et kors på midten og en løve øverst.  Det kan man se, særlig når man får det forklart.  Steinen er fra kristen tid og har en tekst på siden.  Den sier; "Gåses sønner reiste denne steinen for Gunnar, sin brorsønn".  Altså, brødrene reiste den for sin nevø.  Ikke dårlig.  De må ha hatt forventninger til denne karen som kanskje døde før han fikk innfridd dem.  Vangsteinen står innglasset på samme måte som Einangsteinen.  Veldig bra konservering vil jeg tro, men det gjør det værre å fotografere dem.  Sjekk Vangsteinen på nett.  Illustrasjonen er svært spesiell i norsk sammenheng.  Kombinasjonen av motiv, stil og runer er "berre kjend frå Vangsteinen" forteller infoen.  Like bortenfor ser man en av stavkirkene i Valdres, rett nedenfor veien og med god plass til å stoppe. 

Ellers byr turen på mange landskapsopplevelser,  særlig merker man seg de voldsomt bratte og dype dalene i Sogn og Fjordane hvor Lærdalen er den første. Gamleveien ned Lærdalen tar ikke mye lengre tid en hovedveien og gir et herlig utsyn over gammelt kulturlandskap og mektig natur.  Mer skumle kjøreturer får man f.eks. i Aurlandskleiva hvis man spanderer på seg den 9 kilometer lange turen opp til Stegasteinen som gir flott utsikt over fjordlandskapet og er kjent fra nasjonale turistruter.  Jeg kjørte også halvveis opp Flåmsdalen på kveldstid og syntes det var ganske skummelt.  Dagen etter fikk jeg tatt den antikvariske Flåmsbanen for første gang.  Kjempegøy.  Utrolig natur og byggekunst.  Man ser ofte over på veien opp dalen og den er i seg selv et kunststykke.  De tar kr. 360 for opp-og nedturen.  Toget har bragt fjordfolka opp til Bergensbanen.  Det er tydelig at de gjerne ville på det toget for denne banen har ikke vært lett å bygge.  Veier og baner på Vestlandet er nesten usannsynlige.  Jeg kom endelig innpå Stalheimskleiva fra riktig retning på vei tilbake siste gangen - og kjørte frem til begynnelsen, men feiga ut.  Jeg tilstår.  Regnet hølja ned, jeg syntes sommerdekkene mine virket litt dårlige og hårnålsvingene med de illusoriske autovernene er trolig av de bratteste i Norge.  Jeg får ha det til gode.  Fossen man får se på vei ned er helt utrolig tror jeg.  Men det mangler ikke på bra fosser underveis - og tar du Hardangerruten tilbake har du jo Vøringsfossen.  Jeg hadde håp om å få med meg folkemuseene på Fagernes og på Voss i løpet av disse turene, men rakk det ikke.  I Voss sentrum står ellers et av disse gamle steinkorsene fra den første kristne tiden og det kalles Olavskorset om jeg ikke husker feil.  Avisa Hordaland har også nylig beskrevet den store Byrkjahaugen i området , som har vært gravet ut og hvor det bla. ble funnet bjørneklør.  I bunnen av en stor, sammensatt haug var det en stor steinkiste med tre personer i, trolig fra litt forskjellige perioder. Det var brente og ubrente.  Leirkarene i den øverste tydet på slutten av sekshundretallet skrev arkeolog Shetelig få år etter utgravningene i 1912.
I den midtre, de tre likene lå oppå hverandre, fant de 12 jernspiker og 60 små klinknagler.  Shetelig trodde de måtte være fra en båt og sånn sett er det kanskje snakk om "den eldste kjende båtgrava i Noreg" skriver avisa.

Veiparti sett fra Flåmsbanen.

Bergen fikk jeg derimot sett litt av, men det er opplagt mye igjen. Jeg hadde tross alt også et annet formål med disse turene.  Allikevel fikk jeg tatt en tur innom Kulturhistorisk Museum før pliktene krevet sitt.  Dette besøket ga en hel del oppdagelser.  For det første slår det meg hvordan Oslo historiske Museum har landets beste vikingtidsutstilling, Stavanger Museum har landets beste bronsealderutstilling og en like bra utstilling som Oslo hva folkevandingstid angår.  Bergen Kulturhistoriske Museum er til sammenlikning nokså fattigslig utstyrt på disse spennende periodene, men de ser ut til å ha den beste utstillingen fra det katolske Norge.  Kort sagt, mengder av stavkirkerportaler, relikvier og skrin har blitt reddet fra kirker man har revet og havnet her.  Denne perioden middelalder pirrer ikke undertegnede like mye som hedensk tid må jeg innrømme, men allikevel er det vanskelig å overse lidelsen.  Den velter seg over en på dramatisk vis i form av korsfestede Jesusfigurer. De virker ofte ganske primitive i formspråket og som en litt ekstrem fokusering på nettopp Jesus lidelse.  Detaljene fra torturen er ikke alltid sensurert for å si det sånn.  Vitenskapsmuseet i Trondheim har jeg forøvrig ikke sett, så jeg vet ikke hva de har.  Kulturhistorisk Museum i Bergen har ellers noen herlige runesteiner og et mysterium som jeg skulle ønske noen ville finne ut mer om; steinhodet. 

Like til venstre for inngangen har man steinalderutstillingen.  Innerst i den, i et litt mørkt hjørne, møter man et ansikt hugget ut i en naturlig rund stein av rombeporfyr.  Jeg har aldri sett noe liknende fra Norge.  Man vet ikke noe særlig om den.  Den er katalogisert i 1925, og man har valgt å anse at den er fra steinalderen uten å være så sikre tror jeg.  Noen har malt "Søndmør" på den.  Men hvor den er fra, om den ble funnet i sammen med andre ting eller i nærheten av andre funn vet man ikke.  Ved søk på "steinhoder i Norden" finner jeg en fenomenal artikkel i KultOrg fra 2007 om et utrolig spennende kultsted i Rogaland hvor det skal være/ha vært flere bautasteiner, fallos-steiner, et inntakt horg (!), blotekar i granitt og ja, Rosslandsguden.  Rosslandsguden er en mye større og ganske anderledes steinbyste.  Man antar at den er fra hedensk jernalder, mest trolig folkevandringstid og har keltiske paraleller.  Den står nå på Dalane Museum.  Artikkelen nevner også et annet steinhode fra Telemark; "Oddebildet".  Jeg har ikke funnet ut mer om sistnevnte, men altså, hvis steinhodet i Bergen virkelig er fra steinalderen så er det det eneste vi vet om tror jeg.  Noen kan kanskje bedømme om det er laget med stein eller jernredskaper ?  

Steinhodet i Bergen kulturhistoriske museum.

Like ved, i jernalderavdelingen, står en annen av våre sjeldne, dekorerte runesteiner, Kleppsteinen fra Rogaland. Den viser en manns og en kvinnefigur i lange kapper og har innskriften; "Helge reiste denne stein etter Ketil, sin bror".  Enda mer interessant er Eggjasteinen synes jeg.  Den ligger like ved siden av og har den lengste innskriften med de eldre runene som man kjenner til fra Europa !  Under skriveriene om Hogganviksteinen fikk jeg med meg at den var Nordens nest lengste runesteinstekst fra folkevandringstiden med sine noen og seksti tegn, bare Tunesteinen var lengre.  Eggjasteinen fra slutten av 600-tallet har 180 runetegn.  Den er fra Sogndal og skal ha ligget som takheller over et lite gravkammer på flat mark.  Runene er er svært pent risset i den jevne overflaten på steinen og den skal også ha en figur av en hest som jeg ikke klarte å få øye på gjennom glassmonteret.  Og så teksten da. I 1919 tolket runeeksperten Magnus Olsen den som "å vere ei gravskrift over bonden på Eggja som vart svikefullt drepen og deretter dregen heim att til garden på ein slede" i følge NRK.no, Sogn og Fjordane.  De skriver ellers at de eldre runene vart nytta i Nord-Europa frem mot år 500.  Hmm, de holdt seg et par hundre år til i Sogn da ?
Her er hva Magnus Olsen trodde at teksten skulle bety; 

Ikkje treft av sol
og ikkje skoren med kniv
Denne (steinen) overauste mannen med liksjø (blod)
og skrapa med den keipar på ein bornmøde hun (slede)
Kven av flokken er komen hit til menneskeland.
Fisken, den faste i sitt forsett,
gjennom likstraumen symjande
Guglen, som ville skrike om den fikk slite lik.
For Ormar er fostra ein hemnar.

Senere har andre kommet med avvikende tolkninger.  I 1985 skriver Dr. Philos. Ottar Grønevik at teksten kan være til minne om flere omkomne i et skipsforlis og at de omkomne ble ført til dødsriket av en "menneskefisk". Han knytter også teksten til den gamle germanske seidetradisjonen.  I følge Wikipeda har graven steinen lå over trolig vært tom.  De gjengir Grønevik sin tolkning slik;

"Huslyden minker, over de øvrige kasta *Vil nåsjø (dødsbølge): keipene møddes (ble avslitt) for dem i den honbor-trøtte mastetoppen.  Hvem førte hæren over til hint land ? Menneske-fisken fra strømfurene ved Firnøy"

Dette kan ellers ikke bli en bergensguide.  Bare litt skryt fra en som endelig har innsett at Bergen er vår vakreste by, ja i sammen med Røros og noen mindre kystbyer da.  Selv knarkerne i Bergen er omgitt av den fineste parken jeg har sett i Norge.  Nygårdsparken minner meg om bilder jeg har sett av de berømte japanske hager.  Bergen er virkelig  noe for seg selv.  De har almenninger og minder overalt, det har ikke vi på Østlandet.  Språket deres er uten hunkjønnsord leste jeg på Wikipeda, bergenserne sier ikke "jenta", de sier "jenten".  Tyskerbryggene er fenomenale og noe de fleste besøkende, selv jeg, har fått med seg.  Denne gangen fikk jeg også sett Håkonshallen som vel var landets største ikkereligiøse bygning da den ble reist - og sikkert var det lenge.  Jeg fikk tatt Fløysbanen, Ulriken får vente.  Men det beste var boligjakten.  Det ble trapper opp, smug inn og krinkelkroker ned på Nordnes, i Sandviken og andre bydeler. 

                                 Smau nr. hvem vet ? Foto: Trond Hjortland             

Jeg ante ikke at det var så mye av den gamle trehusbebyggelsen.  Den som vil bli kjent i disse labyrintene skal ha god tid.  Og innimellom smug så smale at man nesten må gå sidelengs - og trapper med skifertrinn og jerngelender kan man snuble over koslige små plasser med benker, lekeapparater og blomster.  Og butikker og kafeer.  Jeg begynte å lure på om det kan være  verdens største trehusby jeg roter rundt i her !?  Det hadde vært artig å vite.

Borte i Sandviken ligger bymuseet Gamle Bergen.  Man kan lure på hva et bymuseum har å vise som denne byen ikke bugner av i seg selv.  Men så klart. Her er alt tilbakestilt til tidens egentlige koloritt med riktige skilt og ikke minst interiørene. og sikkert bedre ivaretatt. Og de har skuespillere i riktige kostymer til å illustrere det hele - og aktiviteter som demonstrerer hvordan det var. 
                Fra Gamle Bergen Bymuseum.  Foto: Gamle Bergen

Jeg satte av en time til stedet den siste dagen før jeg gikk løs på de siste hundre ikeaskruene.  Jeg rakk ikke over det, men så brukte jeg også halvparten av tiden på å prate med embedsmannsfruen (eller var hun en tjenestepike, glemte å spørre ?).  Hun satt der som et klassisk maleri og strikket og kunne svarene på alle mine spørsmål unntatt et.  Hun turte ikke å påstå at Bergen er verdens største treby.  Men på grunn av de mange bybranner er det få hus som er noe eldre enn fra begynnelsen av 1700-tallet.  Det vil si at mesteparten av trebyen Bergen er fra en tid mange kaller seilskutetiden.  Sjøfartsbyen Bergen selvsagt.  Jeg har alltid hatt sansen for hvordan nordmenn før oss har bygget sine trehus i de mest værharde strøk og klart seg ganske bra.  Som fiskeværene i Nord-Norge og fjellgårder på Vestlandet så bratte at man ikke skulle tro det var mulig.  I Bergen har det blitt en hel storby av det og den står der altså enda. 

         Tjenestejenten i embedsmannsgården anno 1826.  Gamle Bergen.

På nettsiden til Gamle Bergen kan man lese at 1800-tallets Bergen var Europas største treby.  Ok.    Er det noen av Europas byer som har vokst med trebebyggelse siden da tro ?  Jeg tviler på det, men aner ikke.  Hvis ikke er vel Bergen Europas største treby enda.
Det spørs kanskje med definisjonen.  Jeg mener samling av trehus i bymiljø.  Selsvagt er det murhus der også.  Det var det nok på attenhundretallet og, både i Bergen og resten av Europas byer.  Så den går gjennom nåløyet hos meg. 
Neste spørsmål blir da; Er det noen verdensdel som har større trebyer enn Europas største  treby, Bergen ?  Kanskje i Kina, kanskje i Indonesia, hva vet jeg ? Kanskje ingen ?  Kan noen finne ut ? 

                    Fra Skutevigen.  Foto: Trond Hjortland

Etter å ha kjørt bil dit ser jeg at det var et sjakktrekk av de gamle bergenserne å satse på sjøfart i stedet for landtransport.  Og de klarte det bra ser det ut til.  Jeg rakk vel ikke så mye mer enn dette utover andre forpliktelser.  Jeg hadde for det meste ganske bra vær der borte og har bare møtt blide folk.  Jeg tror ingen fra noe sted i Norge trenger å savne noe de er vant med hvis de skulle bosette seg i Bergen, kanskje med unntak av plass, med tanke på boligmarkedet for studenter.  Og med tanke på mine turer dit. På første tur var hotellene fulle av heavy metall-folk som skulle se Slayer og Mastodon spille på festningen bak Håkonshallen.  Jeg, min tosk tenkte at værre kunne ikke botilbudet bli, så på neste tur kan jeg sikkert lett finne noe ok, ikke alt for dyrt noe mens jeg er der.  Da var Bruce Springsteen i byen og holdt like godt to konserter. Min feil.  Det er lurt å forhåndsbooke noe å bo i der borte.  Bruce åpnet med å lire av seg noen bergenske gloser kunne jeg se på forsiden av en avis. Dere vet ikke hvor godt dere har det er det vanlig å si, men stopp en halv. 
Vi vet jo egentlig bedre.  Til bergenserne behøver du ikke å si akkurat det.
Fra Lyngheisenteret med velkomstbygget i bakgrunnen.

Boligtilbudet bragte meg et par ganger ut til Manger Sommarhotel på Radøy i Nordhordaland, en times kjøring fra byen. En folkehøyskole som driver litt hotell om sommeren.  Det er helt fint. Du er i lyngheiparadiset.  Og det var en artikkel i Bergens Tidende om verftsarbeideren som hadde slått seg på tørrmuring som området er kjent for som gjorde meg ekstra tent på å få sett det en gang.  Ellers er det kulturlandskapstypen lynghei at Lyngheisenteret på øya Lygra er kjent for.  Men disse to tingene går hånd i hånd ser det ut til.  Den godt bevarte lyngheia på den spisse øytuppen er fritt turområde for de som kommer så langt og kjempeflott. 
Godt bevart her betyr veldrevet og det er det også utgangarsauene som driver med.   
Du ser dem på senteret og du ser dem på flere av gårdene i området.  Tørrmuring ser du overalt i området, som veier, gjerder, løer, låvevegger, terasser på beitemark og jeg så også en bro på vei ut til Lygra.  På senteret har de bygget eller bevart flere typiske løer og buer ute i området, til ly for sauer, for og torvtørking.  Kjempefine.
Det skal ligge en slags middelaldergård på naboøya.  Velkomstbygningen med restaurant og museum er i moderne linjer men med tørrmursdetaljer på nye måter. 
Jeg tror de har dratt minst en arkitektpris på den.  Synes jeg så en metallplate fra World Heritage List oppe på en av veggene også. Lynghei er et kulturlandskap som preger Europas ansikt mot atlanterhavet i tre forskjellige klimatiske soner fra Norge til Portugal ser vi på museet. Tang er brukt som jordforbedringsmiddel heromkring, og fiske har selvsagt vært et bidrag til husholdet.  De har klart seg ganske bra takket være det at de hadde flere bein å stå på sånn sett.  Turen hjem går på enfeltsvei med møteplasser i småkupert terreng med mer lynghei og tørrmursdetaljer, en bøkeskog, verdens nordligste og utplantet vil jeg tro - og alt for mye utplantet granskog, mest canadisk.  Kjedelig blir det aldri for den som har øynene med seg.  Men derfra ble det middag på Voss og rett hjem. 


Bro over til Lygra med Lyngheisenteret.




Foto der ikke annet er nevnt; Dag H.                                                                                                       



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar