Hesten i nordisk forhistorie
En magisk følgesvenn i følge ny bok ..
11.08.12. skriver Solveig Aareskjold i Klassekampen en anmeldselse av Kristin Armstrong Oma sin nye bok om hesten i nordisk forhistorie. - Eit praktverk med eldgamle helleristningar, metallarbeid, treskurd og tekstilar og av nyare bilde av hestar og fantasihestar. Dei nyare tiders tendens til å behandla hesten som ein del av familien kan settes i samband med ei fortid der hesten symboliserte både erotikk og grenseoverskridande kraft. Forfatteren er en ivrig rytter og doktor i arkeologi skriver Aareskjold. Myten om kentaurene skal ha oppstått i møte mellom grekere og skytiske ryttere. I følge romerske kilder brukte germanerene flokker av hellige, hvite hester til å spå om fremtiden.
Forfatteren gir greie for hva som karakteriserer de ulike tidsaldrene og viser hvordan billedfremstillingen av dyr utvikler seg fra stive helleristninger i bronsealderen til dynamisk ornamentikk i vikingtiden. Hun greier utførlig ut om dyrelevninger i graver og myrer, og argumenterer overtydande mot påstanden om at før-romersk jernalder var en kulturfattig perode. Men det var mer pompøst under den foregående bronsealderen, i hvert fall når man ser på gravhaugene. Fra bronsealderen er også den danske Trundholmshesten i bronse som drar en solskive av gull i en tohjulsvogn. Se bilde av kopi fra Historisk museum i Oslo (under).
Det norske Osebergskipet fra vikingtiden, et par tusen år senere inneholdt bla. en firehjulsvogn i tre, dekorert med praktfull treskurd, og hele femten hester som var blitt ofret for å følge de to kvinnene i graven på ferden videre, skriver Aareskjold. Ellers var det vanlig å bruke deler av hesten, helst hodet og hovene, eller bruksting som bissel ol. til gravferder. Oma ser det som et uttrykk for at folk opplevde hestene både som en del av hverdagslivet og som noe vilt og ukjent, og dermed som en kraftfull formidler mellom denne verden og det hinsidige. På Gotland sprang det halvville hesteflokker omkring i skogene langt inn i historisk tid får vi vite. Disse var imponerende og likevel såpass tilgjengelige at når folk hadde bruk for en hest kunne de fange og temme den.
- Men sjølv om romarane tykte hestane til germanarane var små og stygge, går ho ikkje inn på kva som skil dei nordiske hesterasane frå sørlegare variantar, skriver Aareskjold. Derfra, i anmeldelsen stiller hun seg kritisk til at boka mangler bilder av nordiske hesteraser, men bare har med sørligere raser. Aareskjold nevner raser som burde vært med, som islandshest, nordlandshest, fjording, gotlandsruss og dølahest. Akkurat sistnevnte er vel så modifisert de siste hundre og tredve årene at den ikke er representativ lenger Aareskjold (Selv om undertegnede synes at det er verdens vakreste hest) ? Men Aareskjold har god greie på både hester og soger, det forstår man. Og videre stiller hun seg kritisk til at Oma helt later til å overse den viktige islandske hestekulturen som byr på en rekke særpreg i hesteholdet, sånn som at de lar dem gå halvville i det fri til de er fire - fem år gamle - og så må temme dem som noen villhester. Og da ikke minst, islandssagaene, som bla. forteller en god del om hestehold - også at sagakvinnene red til hest langt oftere enn unntaksvis, som boka til Oma skal gi inntrykk av.
- Uheldeg er det og, skriver Aareskjold, at Oma ikkje kjenner "Soga om Ramnkjell Frøysgode", der ein ung gut blir straffa med døden fordi han har ridd på den heilage hingsten Frøyfakse. Dette verket skildrar på uhyggeleg vis kva konsekvensar som knytta seg til det norrøne hestehaldet, og kunne gitt meir tyngd til ideane om transcendens og grenseoverskriding. Nærare kjennskap til den islandske tradisjonen ville og vore avklarande når det gjeld riding og våpenbruk, skriver Aareskjold.
Med unntak av noen passasjer i Beowulf og noen få arkeologiske funn finnes det knapt kilder som viser at folk i Norden sloss ridende, leser man. Aareskjold trekker også frem noen fakta om seletøy og utstyr som Oma later til å ha oversett, sånn som at bogtreet ikke var i bruk og at hester derfor neppe dro særlig tunge lass - og at flere funn av skarpe sporer tyder på at datidens hestehold ikke nødvendigvis var preget av følsom kommunikasjon sånn som vår tids horsemanship, noe Oma visst antyder. Men anmeldelsen i det hele gir uansett god lyst til å lese boka som altså heter; "Hesten. En magisk følgesvenn i nordisk historie".
Som Aareskjold nevner var det i sommer en utstilling på Historisk museum i Oslo om det samme tema under tittelen "Horsepower". Bildene i dette innlegget er derfra og jeg må få nevne et par observasjoner. Den eneste kjente hjelm fra vikingtiden er fra en ryttergrav på Ringerike, nærmere bestemt Gjermundbu. Se første bilde her. Ringbrynjen og spydene er vel fra samme grav får man anta. Ja, vi så sporer på utstillingen. Det kan altså godt hende at vikingene og deres forfedre gjorde som Aareskjold antyder, brøt ned hestens egen vilje fremfor å samarbeide med dens egen natur under temmingen. En av de rørende tingene vi så på utstillingen var remedier fra graven til en ung jente, femten år eller så. Hun hadde fått med seg en hest i graven. Det ble antydet at hesten kunne ha vært hennes egen. En skikkelig stalljente fra vikingtiden kanskje ? Og mer eksotisk. Jeg burde ha tatt bilde av den, men det lå faktisk en tørket hestekuk i et monter der. Den skal ha vært et arkeologisk funn fra jernalder og uttrykk for en familiær fruktbarhetskultus som man ikke tror var så sjelden. Hvordan de brukte den sa utstillingen ikke noe om.
Ellers synes jeg å huske fra Sigurd Fåvnesbane noe om en Svanhild som ble trampet til døde under goternes hestehover (og selvsagt ble hevnet). Men også nevnt at det, i en mer original tysk versjon, var under hunernes hestehover en eller annen kvinne ble drept. Uansett lurer jeg på om ikke goternes sameksistens/moteksistens med hunerne i noen generasjoner må ha lært, om ikke tvunget, de nordiske folkene til å krige litt på hesteryggen også ...
Foto: Dag H
NB: Dag var guden, hvis hest Skinfakse dro solen over himmelen i gammel norrøn mytologi.
