Professor Lotte Hedeager og folkevandringene ...

De mystiske hundreårene mellom år null og vikingtiden grundig belyst av oppdatert arkeolog.

Funnet av Hogganviksteinen vakte min spesielle interesse for eldre jernalder og denne mystiske epoken som vi vet litt om, men ikke helt får tak i.  Vi har skriftlige romerske kilder, middelalderske krøniker og sagaer, og vi har arkeologien.  Professor ved UIO, Lotte Hedeager har skrevet flere bøker om perioden.  Et oppslag i Dagbladet gjorde meg oppmerksom på henne i det de omtalte hennes siste bok som bare er kommet på engelsk og som later til å gi nye ideer om Odinmytens utvikling i Skandinavia.

Men flere av bøkene hennes er kommet ut på norsk og den første jeg leste heter "Skygger av en annen virkelighet".  Her er fokus lagt på germanske stammers - opp til vikingtidens, kulturelle og åndelige utvikling også som en forutsetning for den politiske historien som fant sted samtidig.  Den beste innføringen i germanernes historie jeg hadde lest til da.  Ikke minst det Hedeager kan fortelle om de mange gotiske stammenes opphavsmyter er forbløffende. Svært mange av dem hadde som historisk ballast en myte om hvor de stammet fra; Skandinavia.  Og Odin var med i flere av disse, f.eks.longobardene som også hadde sitt navn fra en historie hvor Odin spilte en vesentlig rolle.  Anbefales for de som ønsker å trenge inn i denne historiens tåke.  Noe vet vi, ikke så helt lite heller når Hedeager legger sammen skriftlige kilder med summen av arkeologiske erfaringer på området.  En av mine drivere er ønsket om å finne ut i hvilke grad vikingtiden kan sees som en naturlig fortsettelse av germanernes stammekultur eller om andre impulser har gitt dem deres fremskritt i form av virkelighetsoppfatning, krigskunst, politikk, landbruk, håndtverk osv. 

Nå holder jeg på med en annen av hennes bøker, "Tusen års Europahistorie".  Her tar hun for seg det samme området og de første tusen år e.kr., men i en mer politisk forstand.  Selvfølgelig begynner den med Romerriket og deres kontakt med - og problemer med germanerne.  Romerne var gode kilder til kunnskap om dem, særlig når en analytisk arkeologiprofessor som Hedeager tolker disse kildene for oss. Det samme med sagaene og krønikene.  Og i begge bøkene får vi satt Niebelungenring og/eller Sigurd Fåvnesbane inn i en forståelig sammenheng, f.eks . for meg som har lest Fåvnesbane og skjønt lite, men synes jeg forstår litt mer nå. Det også om gotiske sagn sine overlevelsesevner helt opp til middelalderens sagaskrivere.  Hedeager gjør til tema en periode de fleste historiebøkene jeg har sett nærmest hopper over ved å vise til et kaotisk Nord-Europa med folkevandrende barbarer som det vil ta la-ang tid å redegjøre for.  Det koker ofte ned til et lite avsnitt med et kart og noen piler om stammenes vandringsrute.  Men vil man f.eks. forstå vikingtiden så skader det ikke å forstå kultursfæren deres og fortiden dens heller.  Å forstå den er kanskje litt mye å håpe på, men Hedeager er til så god hjelp at man ser en hel del av det for seg. 

Jeg er omtrent midtveis i "Tusen års Europahistorie".  Navnene, årstallene, kildene og omtalen av disse blir til levende historie.  Sist leste kapittel fortalte at kong Chlodvig, sønn av kong Childerick av frankerne, et forholdsvis nytt (et par hundre år) germansk stammeforbund, endelig, i 507 e.kr. klarte å slå det vestgotiske kongeriket ved dagens Toulouse.  Den østromerske flåte bidro ved å avskjære den østgotiske kong Theoderik i Italia fra å kunne hjelpe vestgoterne.  I år 437 hadde den siste romerske general av betydning i området, Flavius Aetius, forsøkt å slå dem med hjelp av hunerne uten å lykkes.  På veien dit hadde hunerne knust burgunderne i den historien som ble til Niebelungenlied/Sigurd Fåvnesbane, også det på Aetius sitt initiativ. Og Franker, det betyr akkurat det man ville ha gjettet, Det frie folket.  Men de hadde en lang samrøre med romerne å se tilbake på i det Gallia hvor de hadde slått seg ned.  En utrolig historie som sagt ..

Flere spennende hauger
Lundaneshaugen i Øystese er så flat at de har hatt danseplass på den ..

Blogginnlegget her den 26.02.12. om det enestående gudehovet på Ranheim nord for Trondheim har hatt forholdsvis mange leser på denne lille bloggen.  Hovet eller horget som det ser ut til å ha vært, det eneste vi kjente fra Norge, ble ikke bevart til manges forferdelse.  Blogginnlegget om en viss haug i Vestfold som syntes å ha mye til felles med hovet/horget i Ranheim vakte også interesse.  15.01. i år skriver katrine Helgheim i avisa Hordaland Folkeblad om en haug i Hardanger, Lundaneshaugen i Øystese som er så flat at de altså har hatt danseplass på den i nyere tid.  I dag er den visst dyrket mark.  Flaten på haugen skal være 30 ganger femti meter.  Bildet sendt fra avisa viser en fordypning som ellers ofte tyder på gravplyndring av mer vanlige gravhauger, men horget på Ranheim hadde også en fordypning i sentrum.

Foto: Åsmund Soldal, Hordaland Folkeblad

 Anledningen til at det nå skrives om haugen er at noen har søkt om dispensasjon fra reguleringsbestemmelsene på stedet for å bygge tre boliger som kan komme så nære som 20 meter fra den.  Det finnes et lokalmuseum rett ved denne haugen og A. K. Teigland som er involvert i diverse aktiviteter i forbindelse med dette har sendt meg litt stoff om haugen og stedet.  Det viser seg at det er gjort flere spennende oldtidsfunn i Øystese, bla. noe de karakteriserer som et offersted.  Bautasteiner og steinringer inngår blant kulturminnene på stedet og de har en del geografiske orienteringer til felles.  Teigland har også sendt bilder som viser med hvilke omhu grunnmuren til Lundaneshaugen har vært bygget. Desverre har jeg ikke klart å kopiere noen av disse inn her, men vi ser fra en dreneringsgravejobb for noen år siden deler av et slags fundament til haugen.  Det er ikke slengt i sammen, men pent stablet etter den beste metoden for tørrmuring som steinene tillot ser vi.  Så Øystese har, ikke overraskende, vært et kraftsenter allerede i tidlig jernalder ser det ut  til.  Med små og store steinsirkler. 

Horget på Ranheim var unikt virket det som, ikke minst etter måten det ser ut til å ha vært demontert og skjult.  Det var et tap for kulturen at det ikke ble bevart, men at det finnes mange slags hauger og flere overraskelser i arkeologien er det liten tvil om.  26.01.13 skriver Bergens Tidende at det blir utgravning i et område på 6,5 mål kring gravrøysa på et nes et sted i Hordaland.  Ekspertar ved universitetsmuseet i Bergen, med arkeolog Asle Bruen Olsen i spissen, trur her kan ha vore ein viktig kultstad i førkristen tid.  Årsaka er at røysa på stedet blir opplyst ved solsnudagane fire gonger i året, og nordsida av landtunga har mange sakrale geografiske namn.  Utgravinger av stikkrenner kring røysa tek til i april skriver avisa.  Dette kan se ut til å være blant de få utgravninger for tiden, som ikke er utløst av byggeplaner.  I det minste skriver BT ikke noe om det.  Måtte hordalendingene ta bedre var på det de evt. finner ! 

Samer og berbere har felles formødre ..
Skilte lag for ca. 9000 år siden mener dna-forskere.

Det var på slutten av forrige istid da vi vet at mange av europeernes formødre holdt til på den iberiske halvøya skriver Klassekampen 07.02.  Det er forskere ved Universitetet i Pavia i Italia som har gjort en studie av mitokondrie-genet som følger morslinjen og ikke deler seg.  Det er mulig å følge dem over mange generasjoner og siden mutasjoner skjer ganske jevnt er det mulig å beregne hvor lenge det er siden to grupper gikk hver sin vei mener disse forskerne som har drevet med slike analyser i noen år.  De forsket på bredere basis og fant også at jakuter fra Sibir hadde slektskap med et folkeslag i Senegal !  Spennende greier, og berberne, det er jo sikkert et av Nord-Afrikas eldste befolkningsgrupper og med et språk som er så anderledes at de allierte kunne bruke det som kodespråk i begynnelsen av andre verdenskrig. Later til at berberne var ganske enige om hvilke side de skulle være på da. 

Vikingkvinner, hvor frie var de egentlig ?
Professor emerita i religionshistorie ved Universitetet i Oslo og forfatter av "Mytene som skapte Norge", Gro Steinsland,  belyser temaet i Klassekampen 28.01.

Det slår en hvor selvstendige de fremtrer, kvinneskikkelsene i sagalitteraturen. Er dette litterære glansbilder eller er det noe hold i sagalitteraturens fremstilling av myndige kvinneskikkelser, spør hun seg ?  Det er faktisk slik at flere kildegrupper støtter opp under bildet av de frie kvinnenes sterke stilling i det norrøne samfunnet fortsetter hun.  Og jeg siterer for det meste direkte; "Om det ikke hersket likestilling mellom kjønnene i moderne forstand kan man si at kvinner og menn var jevnbyrdige, med ulike kjønnsroller. Mannen førte husholdets sak på tinget og i det offentlige rom, men gården ble styrt av ektefolkene i fellesskap.  Kvinne og mann hadde sin plass i høysetet sammen forteller Steinsland.  Vikingkvinnene med nøklene i beltet som autoritetssymbol var arbeidsledere innenfor dørstokken.  Kildene vitner også om kvinnelige kultledere, om skalder, tekstilkunstnere og om kvinner innenfor handel og virksomhet knyttet til fremveksten av byene. Noen få har vært lederskikkelser på høyt nivå, det kan rike gravfunn vitne om. 

Folkevandringstid, Hringariki.

Enkene kunne gjennom mellommenn få ført sine egne saker på tinget og den frie enkestanden ser ut til å ha vært en mektig gruppe. Vi er nevnekjent med noen av dem gjennom minnesteiner de reiste over sine slektninger. monumenter som fungerte som arverettslige dokumenter.  Minnesteinene proklamerte for omverdenen at her var det enken som satt med råderett over gården.  Dette var kvinner med status og makt i sin samtid. Forutsetningene for frie kvinners egenverd lå i rettigheter som var trygget av loven, som eiendomsrett og skilsmisserett.  Skilsmisseretten ga kvinner mulighet til å komme seg ut av voldelige og utilfredsstillende forhold.

Vold mot frie kvinner ble ikke tolerert i vikingtidssamfunnet.  Grunnleggende viktig var det at en kvinne hadde egen eiendom med seg inn i ekteskapet, som heimanfylgje, medgift, del av den arven som hun etter loven hadde rett på fra sin egen slekt.  Ved skilsmisse skulle hun ha råderett over denne formuen pluss den giftegaven, mundr, som hun hadde fått av mannens slekt ved giftemålet.  Normalt arvet døtre halvparten av sønner, men kvinner arvet !  At kvinners arverett går langt tilbake her til lands vitner eldgamle runesteiner om.  Et eksempel er Tunesteinen fra Østfold som forteller om tre søstre som steller i stand gravøl etter sin far og altså delte arven etter ham.  Langt tilbake i tid ble landene i nord styrt etter lover som regnet kvinnene som egne rettssubjekter, som regnet med kvinners arverett, som opererte med skilsmissrett og forutsatte kvinnens ord med i laget når ekteskap skulle planlegges. 

Steinsland modererer idylliseringen av dette ved å minne om at det var et forholdsvis  krigersk samfunn der andre prioriteringer kanskje fort kunne inntre og, ikke minst, det var et lagdelt samfunn.  Det var forskjell på frie folk som eide land og de som ikke gjorde det, men det var også de ufrie, trellene.  Trellkvinnene kunne bli seksuelt benyttet av sin eier og også barna hennes var hans eiendom som han kunne bruke eller selge etter eget behov.  En trellkvinne som gjentatte ganger stjal kunne få nese og ører skåret av.  Trellholdet ble noe regulert av kristningen.  Den Islandske lovboken Grågås slår bla. fast at treller ikke skal drepes på helligdager eller i fasten. 

Men ok, treller hadde våre demokratiske innovatører i antikkens Athen, og sikkert de fleste andre greske poliser også, men ikke i noen av dem hadde kvinner rettigheter i nærheten av det våre siden så barbariske formødre hadde. Blandt frie folk i det norrøne samfunnet eksisterte det også et slags demokrati i form av tingtradisjonen. Se innlegg om dette med tittel; Vikingene som demokratibyggere.  Dette avsnittet er bloggers refleksjoner og ikke Gro Steinsland, men hun fortsetter med å redegjøre for hva kristningen fikk å si for kvinnenes rettigheter.  De ble forringet.

Det ligger litt i skapelsesberetningens natur forteller Steinsland, at den jødisk/kristne tradisjon skal klandre kvinnene for det største bedragertalentet. En uting Muhammed heller ikke ser ut til å ha tatt seg bryet med å plukke av dem (bloggers kommentar).  Men Steinsland fremlegger at Nye Testamentet i historisk perspektiv rommet et revolusjonerende nytt menneskesyn med likeverd mellom jøde og greker og mann og kvinne.  Allikevel viser historien siden at menneskesyn ikke alltid har vært ensbetydende med synet på kvinner sier Steinsland.  Forestillinger om renhet og urenhet knyttet til kropp og seksualitet hadde vært ukjent for sagatidens folk.  Men de kom med kristendommen og bidro til en, for kvinnenes del, forringelse av rettighetene.  Først noe senere i midelalderen kom Maria-kulten som endelig ga en kvinne, i det  minste en del respekt, men som tross alt æret henne mest for en veldig stereotypisk kvinnerolle, moren til noen. Kort sagt, som Steinsland avslutter med, kvinner mistet inflytelse på flere områder og de mistet status.  Kvinner ble i større grad enn tidligere underordnet mannlig autoritet. 

Bloggers kommentar: kristningen forringet et slags fungerende demokrati, tingtradisjonen, se innlegg "Vikingene som demokratibyggere" og kristningen forringet kvinners rettigheter.  Vikingtiden viser hva de germanske stammene kunne bli til.  Med tanke på kvinners rettigheter høres det ikke ut som det verste grunnlaget for en sivilisasjon.  Men mye av det bremset kristningen muligens, utrolig nok opp for. Germanerne lærte utrolig mye av romerne, det er helt klart, men mye av det de hadde selv var verdifullt.  Hvem vet, kanskje er det et ekko av et relativt kjønnsnøytralt menneskesyn i fortiden som gjorde at kvinner i Norden har hatt lettere tilgang til stemmerett og rettigheter i samfunnet enn andre steder, sånn en tusen år senere.