mandag 21. april 2014

Nytolkning av kvinnegrav fra Romsdalen

I 1894 ble det gravd ut en kvinnegrav i Villa i Tresfjord. Kvinnen hadde fått med seg rike gaver som perler, brosjer, kam, vevsverd, kopperbolle og litt av hvert, bla en mystisk bøyet jernstav.  Denne staven har, opp gjennom historien, vært tolket som en klepp, eller krok til håndtering av fisk og siden som et slags grillspyd, men nå tror man noe helt annet.  Funnene fra denne graven ble solgt til British Museum i 1894 og er nå del av en større utstilling fra vikingtiden. Nytolkningen av jernstaven har vært forsidestoff i The Times og omtalt i en rekke andre medier derover.  Jernstaven ser ut til å være et symbol for en volves kraft og verdighet.  Den har vært bøyet som så mange sverd for å miste sin kraft og sitt potensiale.  Staven samsvarer med flere slike som har dukket opp i kvinnegraver fra 900 og 1000-tallet bla. i Syrkad i Danmark der kvinnen også hadde fått med seg hallusinogene planter.  Kvinnen fra Villa har nok altså vært en av flere mektige trollkvinner som har fått seg et ærverdig gravminne.  Man tror også at hun har vært husfruen på gården hun bebodde og mektig i den forstand.  

søndag 6. april 2014

Det første daneveldet ..
"Omkring første hundreåret e.Kr. kom ei folkegruppe frå Svartehavskysten til Sør-Skandinavia" siterer Ivar Fylling !


Hringariki

24. feb. skriver Ivar Fylling et tilsvar i Klassekampen, til et innlegg om den såkalte tusenårsnatten.  Det Fylling kommer med er mildt sagt oppsiktsvekkende.  Den norske språkforsker Håkon Melberg skrev, og utga i 1953 en 900-siders avhandling ved navn "Origin of the Scandinavian Nations and Languages".  Utgivelsen fikk gehør i København, men ble tiet i hjel i Norge.  Enten fordi man fortsatt slet med vikingtidsfobi etter krigen, eller kanskje av andre grunner.  Den er nesten glemt, hvis ikke det var for Ivar Fylling.  Fylkesarkeologen i Vest-Agder og forfatteren Frans Arne Stylegar som jevnlig fremstiller nyere forskningsresultater fra historien har derimot sitert Melberg via Fylling ganske nylig. Og det later til at de som svermer for mystiske folkevandringer til Skandinavia f.eks som nevnt i Ynglingesagaen her får argumenter det er vanskelig å komme utenom, annet enn ved fortielse.  En del av vår historie har antagelig blitt oversett i den alminnelige historieskrivningen.  Melberg drev nok ikke med noe dårligere empiri enn andre som har forsket på eldre jernalder, tvert i mot. Han gransket noen antakelser som vanligvis fortsatt blir hoppet lett over.  Jeg kopierer like gjerne inn hele den utvidete versjonen av Fyllings artikkel som han selv har gitt meg tilgang til:   


  I dagens diskusjon om fordeler og ulemper ved innvandring og framand kultur kan det vere nyttig å minne om  at
Språket vårt er resultat av innvandrarkultur.

Vårt gløymde opphav
Harald Hårfagre ikkje vart ferdig med rikssamlinga i 872. Danene heldt grepet om Vika fleire hundre år etter dette. Opphavet til daneveldet i Skandinavia har gått i gløymeboka, og det ville kanskje ha blitt verande der om ikkje språkforskaren Håkon Melberg (1911-1990) hadde avdekka det og dokumentert det grundig i ”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”, to band med 950 sider, trykt i 1953.  Essensen er at Nordvegen, Norge, norsk, svensk, dansk, islandsk både landsnamnet, språka og nasjonalitetane, er resultat av ein daneekspansjon i Skandinavia i tidsrommet 200 – 500 e.Kr
Den første dansketida
Omkring første hundreåret e.Kr. kom det ei folkegruppe frå området nord for Svartehavet  til Sør-Skandinavia.  Den svenske arkeologen Bernhard Salin resonnerte seg til dette basert på analyse av arkeologiske funn, presentert i ”Die altgermanische Thierornamentik” (1901),  Etter nærkontakt med Romarriket rundt Svartehavet hadde dei med seg våpen- og krigsteknikk som var overlegen det som fanst på den tida i Skandinavia. Med Melbergs ord (frå engelsk, s 898): ”Danestammen svinga tentaklane mot nord før år 200, dvs frå starten på det som blir kalla romersk jernalder i skandinavisk arkeologi. Ekspansjonen nordover tiltok i styrke og omfang under styret til Halvdan Høge-og-gamle i andre halvdel av 400-talet. Det var på den tida naboane åt danene sette kursen mot Britannia, austgotane under Teodorik tok Italia og frankane strrøymde inn i Gallia. Dei etterfølgjande Skjoldungkongane følgde opp danifiseringspolitikken i Norden, til høgdepunktet vart nått mot slutten av 500-talet med etablering av eit pan-skandinavisk og baltisk rike, med herredømme over fjerne koloniar og satellittstatar. I det riket er opphavet til nasjonane Norge og Sverige: Eit dansk Stor-Sverige, med kjerneområde i Gõta-Sverige, og eit dansk Nordveg, som rakk nord til Troms. Dette var Frodefreden, verket til Skjoldungen Frode den Fredsæle og generalen og vasallkongen Erik den Ordsløge. Frodefreden tok til meir enn 50 år etter at frankane hadde fortrengt burgunderane og dei ariske visigotane frå Gallia, og nokre år etter at austgotane måtte gi tapt for den greske keisaren i Italia. Mellom dei teutonske migrasjonane mot sør og vest var den angelsaksiske mot Britannia den fekk som størst følgjer. Det er ingen tvil om realiteten, men når det gjeld rute, kronologi og karakter er  det det lite å finne, samanlikna med grunnlaget som finst for rekonstruksjon av den gløymde daneekspansjonen over den skandinaviske halvøya.” Danedominansen var sterk nok til å erstatte tidlegare språk med det som misvisande blir kalla ’urnordisk’, og som var forløparen til det som Snorre kallar ’dansk tunge’. Og den var sterk nok til at det vart utvikla eit lovsystem som vart ’mal’ for seinare svenske, norske og islandske lover, der formelen ’dansk tunge’ fungerer som eit privilegiemerke. ’Folk’ (etnos), ’stamme’ og ’nasjon’ er i Melbergs arbeid brukt om språk- , kultur- og maktstrukturar, ikkje om genetikk (rase).  Ein genetisk minoritet med makt kan forårsake omveltande endring av språket i eit område.

Den første frigjeringa
På grunn av store avstandar og dårleg kommunikasjon, kanskje særleg på grunn av manglande skrift,  smuldra daneveldet opp i smårike med lokale småkongar utover 600- og 700-talet. Denne knoppskytinga var nok enklast langt frå Sjælland, langs Nordvegen, dvs kysten  frå Spangereid, vestover og nordover, så langt som til Troms. Vika, området rundt Olslofjorden,vart lengst verande under dansk dominans, fram til Harald Hardrådes tid. Det kan synast paradoksalt at betydninga av landsnamnet er intakt i dei andre europeiske språka: Norway, Norwegen, Norvège, mens den er utviska i ’Norge’.  Det  å gløyme opphavet var kanskje bra for  nasjonsbygginga. Det som hang att i segn og soger vart ’avnasjonalisert’, og heltane fekk gudestatus, andre vart kanskje troll? Korleis kunne Skandinavia ha sett ut om danene hadde lykkast med å utvikle runeskrifta til eit kommunikasjonsverkty?

Språket er  nøkkelen
Melbergs arbeid er i hovudsak resultat av språkforskning. Arne Torp skreiv i Aftenposten 28.8.1998: ”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr.  Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”

Ein svensk språkforskar, Östen Dahl, skreiv i 2001artikkelen ”Origin of the Scandinavian Languages”, der han utan kjennskap til Melbergs arbeid kjem til ein oppsiktsvekkande lik konklusjon både med omsyn til tidsaspektet og danedominansen i utviklinga, under overskrifta ”Why do Swedes speak Danish?”

”Origin of the Scandinavian Nations and Languages”  har stått nedstøva  og ulest i biblioteksmagasin i to mannsaldrar – ufatteleg bortkasta tid for skandinavisk språk- og historieforsking. No er verket skanna av Nasjonalbiblioteket, tilgjengeleg og søkbart i bokhylla.no. Du treng ikkje vere filolog for å ha glede av det.

Ivar Fylling


Råde i Østfold.
Ivar Fylling har gjort mer enn det.  Han har også oversatt en del av Melbergs avhandling til norsk på sin Wordpress-blogg.  Se hvordan Melberg resonnerer seg frem gjennom analyser av språkets utvikling her; 

http://nordveg.wordpress.com/  

Og sett i lys av alt dette var faktisk vikingtiden en nedgangstid for den nordgermanske epoken altså.

fredag 4. april 2014

Enda en brynestein fra Eidsborg ..

Denne bloggeren løp rundt i fjellskrenter for sportens skyld i ca. 1971 da jeg var ca. 10 år gammel. I fjellskrenten over en viss strand i Asker, Indre Oslofjord fant jeg en dag denne steinen (bilde til venstre).  Jeg forstod at det var noe ved den, men ante jo ikke hva. Det var i en bratt skråning like under en ørliten heller som kunne ha gitt litt ly til en eller to personer noe avhengig av vindretningen.  Stedet var ganske utilgjengelig og steinen på bildet lå i den bratte ura like nedenfor helleren.  Jeg ga opp steinen da jeg ikke kunne forstå hva den kunne ha vært og glemte den inntil nylig.  Den ble liggende blant diverse verktøy i mitt barndomshjem.  

Så, mens jeg blogget her om de fantastiske funnene av hele vikingskip på bunnen av Bandaksjøen, lastet, kanskje overlesset, med brynesteiner som noen kaller Norges eldste eksportartikkel, var det at jeg kom på en viss stein fra barndommen. Kunne det være at den enda var å finne igjen ?  Kanskje det var en brynestein jeg hadde funnet.  Brynesteinene på bunnen av Bandaksjøen som Vest-Telemark Avis skrev om den gangen, kalles av mange Norges eldste eksportartikkel.  De er gjenfunnet som gravgods i store deler av Nord-Europa, fra Island til Polen, i vikingtidsgraver fra 800 e.Kr. og oppover.  



Foto: Stein Olav Lie. Vest-Telemark Blad
De er så vanlige at de brukes som en slags referansegjenstander ved analyser av  gravfunn.  Inneholder graven en av disse steinene så vet man allerede noe om funnet. Jeg fant igjen steinen blant verktøy i mitt barndomshjem og tok den med til fylkesarkeologen onsdag denne uken.  Arkeolog Lars Søgaard Sørensen så fort på den og sa på sitt dansk; "Slibesten, Eidsborg, vikingtid eller middelalder".  Eidsborg i Tokke kommune er stedet der disse steinene ble tatt ut av et dagbrudd (bildet), nesten som ferdige bryner ser det ut til.  De ble skipet ut fra Dalen vest i Bandaksjøen, og den ti år gamle guttungen jeg var snublet altså over en av dem i bratt terreng i Indre Oslofjord, kanskje tusen år senere.

torsdag 3. april 2014

Stilles ut i London
Forgylt vikingøks fra Senja

British Museum har en utstilling kalt "Vikings: life and legend" fra mars til 22. juni.  Fra Tromsø Museum har de fått låne en rundt 1000 år gammel øks som man tror er produsert i utlandet.  Men den er forgylt med hamret gull, noe som stadig er synlig inne ved skaftefestet.  Man tror hele øksen har vært forgylt og det eksisterende laget med gull er dekorert med dyreornamenter i ringerikestil.  Vi kjenner til kun tre slike forgylte økser i hele verden.  Øksen ble funnet i en potetåker på Senja i ca. 1915.  Det er funnet flere sølvgjenstander i det samme området.  Fra Tromsø Museum låner utstillingen også andre gjenstander, bla. en halsring, usagt i hvilket metall, også den fra Senja og den har en runeinskripsjon; "Vi for til møte med Frislands drenger, og krigsbytte i mellom oss vi delte." Også museer i Bergen og Oslo har lånt ut gjenstander til utstillingen. Det har museer i andre land også selvsagt, bla. Danmark som bidrar med bla. restene av det største skipet vi kjenner fra vikingtiden.  Det var 36 meter langt og bygd av eik fra Vestfold.  Det er Ole Magnus Rapp i Aftenpostens nye historiemagasin som skriver dette. 

onsdag 2. april 2014

Runestein i Oddernes Kirke, Kristiansand.
"Eivind gjorde denne kirken, gudsønn av Olav den hellige, på sin odel".

28.03. skriver Lars Hollerud i Fædrelandsvennen om en flott runestein på de kanter.  Den har tekst som angitt over og ser ut til å være nesten fire meter høy og veldig fin og flat.  Runene er risset på sidene ser man av bildet.  Den har tidligere stått utenfor kirken, men ble flyttet inn i kirken av frykt for erosjon og forurensning i 1991.  En av de som var med på jobben den gangen bemerker det overraskende i at den kun stakk 30 - 40 cm. ned i bakken og var omgitt av det han kaller sprengt stein. Og med en så svær stein kan man ikke annet enn å være enig.  Det høres ut som svak fundamentering, men det holdt tydeligvis i nærmere tusen år. Ikke værst.  Nå vil noen flytte den ut igjen, ikke minst med tanke på turisme og den slags. Den ser ellers ut til å gjøre seg godt inne i kirken, men blir ikke sett av så mange selvsagt.  

tirsdag 1. april 2014

Moss Avis 25.03.
Fant 2500 år gammel øks ..



Medlemmer av Norges Metallsøkerforening var helgen før dette i sving på jorder i Rygge i Østfold nordvest.  32 personer fra hele østlandsområdet deltok, selvsagt i forståelse med fylkeskonservatoren i Østfold.  Dagens mann ble Martin Andersen som fant en bronseøks, en såkalt "celt".  Den er så liten som seks centimeter og man er usikre på om den har hatt nytteverdi eller bare vært til pynt, evt. av rituell betydning.  Det er funnet fem slike i Østfold tidligere, men ingen i Mossedistriktet. Celten blir overlatt til fylkeskonservatoren og Norges Metallsøkerforening har igjen slått et slag for vår felles kulturarv.  Celter finnes gjennom hele bronsealderen og dermed kan denne skrive seg fra hele 1800 f.Kr. skriver Per Johansen.  Ca. 500 f.Kr. gled bronsealderen over i eldre jernalder.  

lørdag 29. mars 2014

750 e.Kr.
Vikingtiden begynte i Estland ?

To vikingskip og skjelettene av 41 krigere er gravd ut på Estlands største øy. Forskerne mener at krigerne var skandinaver og at de døde i et slag et halvt århundre før vikingtiden offisielt begynte.


Osebergskipet


Det er Niels-Peter Granzow Bush som skriver dette i Ilustrert Vitenskap nr. 2/2014.
De 41 krigerne ble funnet begravet i to skip, et større og et mindre hvorav et, det største bærer tegn på et det har vært seilt.  Skipet som kalles Salme II var 17 meter langt og kan se ut til å ha hatt noe som likner en kjøl.  Rester av ullstoffer i skipet kan også skrive seg fra seilet.  Noen store jernklamper funnet i midten av Salme II kan også ha hørt til et mastefeste.  Det eldste vikingskipet man vet har vært seilt er ellers Osebergskipet som ble bygget i Norge i år 820. Gotlandske billedsteiner fra 700-tallet skal imidlertid vise seilskip.
Det minste skipet; Salme I som ble funnet først, i 2008, var 11,5 meter langt og slankt. Det lå sju skjeletter i skipet og en rekke gjenstander i skandinavisk stil.  Etter hvert kom Salme II for dagen og der lå det hele 34 skjeletter som hadde vært stablet i lag på lag inne i skipet.  De hadde fått med seg tre hunder med ryggradene kappet i to.  En av hundene var lagt under armen på en av krigerne.
I tillegg fikk de gravlagte med seg store mengder våpen, bla. 40 sverd hvorav mange tydeligvis hadde vært på bålet og blitt bøyd.  Det var også spyd, piler og en sjelden trefork som man tror har vært brukt til brannpil.  Det ble også funnet 250 spillbrikker samt terninger fra det sjakkliknende vikingspillet Hnefatafl i de to skipene, samt skjold og skrotter av sauer og kyr som lagt var på toppen.  


Mindre båter. Vikingskipshuset. Bygdøy.


De drepte skulle ikke kjede seg i det hinsidige tydeligvis og deres frender fikk altså tydeligvis god tid til å begrave dem.  Ni av skjelettene har sterke huggskader som  viser hva de døde av, mens de øvrige trolig døde av skade i bløtere vev.  I følge arkeologen Jûri Peets var disse trolig en del av en større styrke som havnet i kamp med en annen styrke.  Med noenogførti drepte kan man anta at antall sårede var omtrent det dobbelte som gir 120 drepte og sårede.  Han mener at hele styrken kan ha vært rundt fem ganger så stor, altså nærmere 600 mann.   Mye kan tyde på at det var en kamp mellom skandinavere.  Pilspisser langs utsiden av skroget på Salme I tyder nemlig på at kampen begynte som et sjøslag.  Skipene er stort sett råtnet bort, men fargene i jorden og mønster etter naglene avslører sitt. Fra Gotland kunne de seile til øya Saaremaa på en til to dager.  Der har det imidlertid ikke vært mye å plyndre på den tiden.  Det finnes en islandsk saga fra 1225 som forteller om svenske Ingvar som dro til Estland for å plyndre på 600-tallet, men Peets tror dette skal ha vært et annet sted.  Ingvar ble slått av en estisk hær og falt selv på sitt tokt og skal ha blitt gravlagt ved kysten under en høyde.  Andre ser altså ut til å ha fulgt hans eksempel i tiden som fulgte.  Dette funnet skal være den første arkeologiske bekreftelsen på en gravskikk som danske Saxo beskriver i følge professor Jan Bill ved Universitetet i Oslo.

torsdag 27. mars 2014

VÅR KRISTNE GUDINNE ..

18.04.13. skriver reiligonshistoriker Helene Næss en kronikk i Klassekampen om Guds feminine side.  Jeg siterer henne for det meste direkte;  " Opp gjennom historien har Den hellige ånd jevnlig vært avbildet som kvinne i kirrkekunsten.  På bakgrunn av dette kan man kanskje sannsynliggjøre at det har eksistert enklaver i kristenheten der "alle" visste at Den hellige ånd egentlig er feminin, men at dette var noe man gikk stille i dørene med.  At ånden er feminin, er utgangspunktet en meget gammel forestilling.  I den jødiske tradisjonen er Guds ånd feminin.  I Det gamle testamentet leser vi om Visdommen.  Hun er Guds feminine side, hans første skapning og/eller selve skaperkraften.  Men i kristen tenkning blir denne feminine visdommen ansett som en forløper for Jesus-skikkelsen, og slik forsvinner dette klare feminine trekket hos Gud.  I treenigheten beholdes likevel ideen om Guds ånd, i evangeliene ofte fremstilt som en due, men nå presentert som en ukjønnet kraft. 

Det er mye som tyder på at duen slett ikke var ukjønnet, men en kjent gudinnetributt i Israel/Palestina-området på Jesu tid.  Det er derfor sannsynlig at datidens mennesker ville få feminine assosiasjoner, presentert for dette bildet.  Det har også etter alt å dømme eksistert en kristen arameisk-syrisk tradisjon der Den hellige ånd og duen er tydelig feminin.  I Salomos oder står det; "Duen svevet over hodet på Herren Messias, for han var hennes hode og hun sang over ham, og hennes stemme ble hørt", mens Fillipsevangeliet og Evangeliet etter hebreerne fra samme tradisjon også portretterer Den hellige ånd som feminin.  I den første teksten går man til rette med at Maria skulle ha unnfanget ved Den hellige ånd fordi "Når har noen gang en kvinne unnfanget ved en kvinne ?"  I den andre teksten omtales Den hellige ånd direkte som Jesu mor !

Når treenighetslæren hamres ut på 300- og 400-tallet, er kirkefedrene imidlertid enige om at feminine bilder ikke egner seg så godt til å representere Gud.  På samme tid forsvinner også språket som karakteriserer Den hellige ånd som feminin fra den syriske tradisjonen.  Greske og latinske kirkefedre anser kroppslige og materielle ting for å være feminine, mens tenkning og det åndelig er maskulint.  Augustin identifiserer sapientia; visdom, som sinnets maskuline og høyerestående del, mens scientia; empirisk kunnskap, representerer sinnets feminine og laverestående evner.  For Augustin er kvinnenes sjel skapt i Guds bilde, men ikke kroppen hennes.  Gud som åndelig realitet er på ingen måte "merket" av det feminine.  Bare åndelige og ergo maskuline bilder er passende for ham.  Næss skriver mer enn det.  Som; "I tradisjonell middelalderteologi karakteriseres derfor gjerne den kvinnelige kroppen ved et fravær av Vår Herre" og " .. det er klart at hvis Gud, som alle tings totalitet, bare beskrives som maskulin, får eksistensen av det feminine et forklaringsproblem".  Artikkelen er illustrert med en fenomenal 1200-tallsfreske fra en kirke i Tyskland. Den hellige treenighet der Den hellige ånd, i midten, utvilsomt er en vakker kvinneskikkelse.

Litt på siden av det; i Illustrert Vitenskap, Historieutgaven nr. 6/2014 vises en freske fra Priscilla-katakomben i Roma, nylig åpnet av Vatikanet etter å ha vært avstengt og restaurert.  De skriver; "Forkjempere for kvinnelige prester i den katolske kirken mener at veggmalerier i denne katakomben beviser at oldtidskirken hadde kvinnelige prester".  Fresken skal være 1800 år gammel og viser en person som i høy grad likner en kvinne og, i følge kjennere, tegn på presteverdighet fra den tiden. Posituren og settingen viser henne i sentrum av en liten gruppe mennesker der hun ser ut til å utøve et rituale med armene ut.  Vatikanet hevder at fresken viser en avdød person som nå er i Paradis.  Det kan muligens stemme. Tre av personene ser ut til å slepe på en død person, trolig på vei inn i katakomben.  Det ser mest ut som om kvinnen leder et slags begravelsesrituale.  En annen person har en baby på fanget. 

Om jeg ikke husker feil; Dan Brown brukte en del krutt på temaer som disse i sin roman Da Vinci-koden.  Det var noe av det som gjorde den interessant.  

mandag 24. mars 2014

Oseberghaugens hemmeligheter ..
 
Illustrasjon: ARKIKON
21.03. Skriver Hans Christian Moen i Tønsbergs Blad en artikkel med en del fakta om Oseberghaugen som kanskje ikke er så godt kjent. Kvinnene og båten ble gravlagt sommeren 834.  Med seg fikk de 15 hester, fire hunder og to okser som trolig ble slaktet på stedet.  Gravleggelsen kan ha tatt flere måneder, noe som kan forklare at det var mye igjen av hestelikene mens menneskelikene var blitt skjeletter. Flere av hestene hadde vinterbrodder på og det var reservebrodder med i båten. I følge Christina Fredrikke Danielsens masteroppgave fra 2009 er ti av hestene som ble lagt på båtdekket drept med et hogg over nakken.  Det har opplagt vært en svært blodig affære og den ble avgjort fullført på høsten en gang skriver Moen.  Det har selvsagt tatt tid å bygge og lukke haugen og man vet nå at den første del av haugen ble bygget over taket på gravkammeret og akterdelen av skipet slik designerne fra Bergen, Arkikon viser på illustrasjonen over.  


I hvertfall to ganger er graven åpnet og plyndret. Hensatte trespader fra den tid er analysert og skriver seg fra 953 og 975. Gokstadhaugen ble også plyndret på denne tiden.  Hva røverne kom unna med kan vi bare fantasere om.  Kvinnene i graven mangler f.eks. personlige smykker, men Oseberg-graven regnes allikevel som den rikest utstyrte graven fra vikingtid.  Den kjente Buddha-bøtten er sannsynligvis egentlig irsk tror man nå. Figuren som evt. er forvekslet med Buddha er rikt dekorert med hakekors.  Hakekors er det også mange andre av rundt i gravgodset, det er et mange-tusenårig solsymbol som er brukt i mange kulturer i Asia og Europa.  Av runeinskripsjoner har vi to; den som er kjent for å muligens bety; "Mennesket vet lite" (men som muligens betyr mannsnavnet Ospaker) og noe på en bøtte som betyr "Sigrid eier".  Bøtta er såpass enkel at man allikevel ikke tror Sigrid er navnet på en av de gravlagte kvinnene.  


Gravkammeret


Fra tidligere artikkel av Moen vet jeg at det ble funnet et par hansker av katteskinn i graven.  Det og andre trekk tydes av noen som tegn på at de gravlagte har vært knyttet til en kult for fruktbarhetsgudinnen Frøya. Det ble også funnet en lærpung med cannabisfrø.  Vikingene dyrket cannabis til bruk som hampetau og tekstiler, men Moen spør leder i Kulturarv Vestfold, Terje Gansum om disse kan bety noe mer.  - Man må  ikke være spesielt begavet for å få til en annen virkning av frøene.  Vikingene kjente nok til cannabisens virkninger, sier Gansum.  - Skandinaver beruset seg i rikt monn. Den skandinaviske storfylla har vi dokumentasjon på, sier han.  Damene i skipet fikk også med seg villepler og blåbær.  Planter og dyr fra denne graven skal DNA-testes de neste årene forteller Moen. 

NB. Silken fra Osebergfunnet er også tema for et eget innlegg her på bloggen.  Man trodde først den var røvet i vestlige kirker og klostre, men nyere studier kan tyde på at den kommer fra gode kontakter i Østen.  Innlegget er trolig lettest å finne med søk på "Østlige forbindelser".

søndag 23. mars 2014

Adresseavisen 18.03.
Gravhauger som fyllmasse til flyplass ?

Denne dagen skriver Tomas Kothe-Næss om problemer knyttet til utvidelse av rullebanen til flyplassen på Ørland.  Den skal bli ny kampflybase.  Det er bare et ørlite problem, det er svært langt til nærmeste sted man kan hente fyllmasse til prosjektet. Grunneier Skaret til et felt med gravhauger i nærheten har regnet ut at det vil avstedkomme en semitrailer hvert halvannet minutt femten timer i døgnet, usagt hvor lenge.  De økonomiske og miljømessige konsekvensene kan altså bli store.  Skaret har foreslått at man skal bruke Nøkkelhaugen som fyllmasse for å redusere problemet.  Ørland har tre av de største haugene fra forhistorisk tid i Midt-Norge og Nøkkelhaugen er gitt status som et av seks kulturminner i Sør-Trøndelag blant Norges prioriterte kulturminner.  Nå har Skaret gitt opp å få brukt den til rullebane, men i stedet foreslått Vorphaugen som ligger i nærheten av Nøkkelhaugen, usagt i artikkelen om dette også er en gravhaug, men fylkesarkeologen er negativ til endringer av terrenget rundt Nøkkelhaugen skriver Kothe-Næss.  Skaret  mener det kan være minst 50 millioner kroner å spare på transporten ved å ta masse fra hans eiendom og har fått positive tilbakemeldinger fra kommunen.  En litt uvanlig sak for fylkeskommunen altså.  

lørdag 22. mars 2014

Melketoleranse
VI, DE MUTERTE ..

For 10.000 år siden var det nesten ingen mennesker eldre enn fem år som tålte melk.  Hva skjedde ?

I Kapital nr. 5/2014 skriver Jon E. Glømmen en artikkel om dette.  Mennesket og andre pattedyr er fra fødselen avhengige av næringsrike morsmelken, og enzymet laktase sørger for at kroppen kan nyttiggjøre seg av melken.  Krot tid etter at ungen er avvendt reduseres laktaseproduksjonen, og etter hvert kan ikke kroppen lenger fordøye melkesukkeret.  Dette gjelder alle pattedyr og i utgangspunktet også menneskeslekten.  Nyere forskning har sett på saken med inngående og tverrfaglige briller skriver Glømmen.  En tredjedel av jordens befolkning har i dag melketoleranse (laktosepersistens) og kan nyttiggjøre oss av melkesukkeret uten å få problemer med magen.  To tredjedeler kan det altså fortsatt ikke.  Forskningen tyder på at en mutasjon skal ha oppstått blant en liten gruppe mennesker som bodde mellom Uralfjellene og elven Volga for mer en 10.000 år siden. Denne mutasjonen betydde minimalt for disse den gangen siden jordbruket ikke var en næringsvei enda.  Men da jordbruket oppstod ca. 6000 år f.Kr. ble plutselig denne mutasjonen en betydelig fordel.  Kalsiumet i melken ble bla. et bidrag til å motvirke benskjørhet skriver Glømmen.  

Mutasjonen spredde seg via Tyskland til Skandinavia og allerede for 2.000 år siden konstaterte romerne med undring at germanerne drakk ubehandlet melk, som romerne selv ikke kunne gjøre uten å få mageproblemer.  Germanerne drev mye med kveg på den tiden i følge romerske kilder. Melketoleransen spredde seg også østover til India og steppeområdene i Nord-Asia.  2.500 år gamle kinesiske kilder beskriver "de forunderlige melkedrikkerne fra nord".  Glømmen angir også i tabellform utbredelsen av melketoleranse i dag. Den viser omtrentlig at Skandinaver og Nederlendere har høyest utbredelse av det med 96-98% av befolkningen.  I Russland er 85% melketolerante, i Strobritannia, Tyskland og Finland ligger man litt lavere.  I Frankrike har vi en pussig forskjell i det de i nord har 80% toleranse, mens de i sør er nede på 35%. I Spania er toleransen på 85% og også i hele Italia mye høyere enn i Frankrike sør.  I India er tallet 80%, mens i Kina og Japan er bare 5% av melketolerante.  Afrika er angitt med fra 10 - 90 %. Store lokale forskjeller i Afrika får vi tro.

fredag 21. mars 2014

Varden 05.03.:
Fant 17 middelaldermynter under kirkegulvet i Nome ..

Gulvet i Romnes kirke var morkent og skulle byttes ut.  Arkeolog Regin Meyer fant 17 mynter fra 1200-tallet i grunnen under gulvet.  Det var i fjor vår. Myntene er nå til konservering ved Kulturhistorisk Museum.  De fleste av dem er kvartpenninger antar man. Rundt år 1270 kunne du kanskje kjøpe deg et brød for en penning.  En dagslønn for en håndtverker i en by kunne være fra tre til fire penninger.  Småpenger altså, men folk  var ikke rike på den tiden heller.  Avisa bringer spekulasjoner om hvordan myntene kom dit og konkluderer beskjedent med at det må ha hendt i forbindelse med aktiviteter rundt f.eks. en helgenfigur eller et relikvieskrin.  Det er Andreas Soltvedt i Varden som skriver dette. Han redegjør også for flere og større myntfunn under norske kirkegulv tidligere.  Hmm. Har jeg ikke lest noe tidligere om at folk stakk mynter mellom gulvplankene som et slags offer.  F.eks. for det dødfødte, udøpte barnet ol. ?
Fant kloster i kjelleren
KFUM-speiderne på besøk.  Foto: Roy Vega

Arne Lauritz Jensen på Øvre Eggen gård i Levanger fant et kloster fra middelalderen i kjelleren på gården si.  Huset er fra 1756 og det var kjent at barn på gården i tidens løp hadde klatret inn i noen rom som skulle finnes under det. Jensen slo nylig inn kjellermuren for å undersøke nærmere og fant flotte tørrmurte rom, et med et intakt ildsted med murt bue. I følge Levanger-Avisa er både vegger og peisen laget i marmorstein som trolig er hentet fra et brudd like sør for gården, et brudd som også har forsynt Nidarosdomen med marmorstein og kalkstein.  Øvre Eggen skal være fra middelalderen og har trolig ligget under Helgeseter kloster i Trondheim tidlig på 1300- tallet. Kjelleren på gården er trolig et kloster. Det dekker hele kjelleren på det over 300 m2 store huset og utgjør altså flere rom.  De antas å være ca. 400 år gamle og bygget som en fornyelse av noe enda eldre som har ligget der. Arkeologer fra Trondheim og Oslo er på vei skriver Werner Wilh. Dallawara i Nationen 04.03.  

torsdag 20. mars 2014

Jordbruk 2000 f.Kr. i Fjellbygda i Gloppen i Nordfjord ...

Gården  heter Berge og hadde fra før av tre påviste gravrøyser.  Da de skulle søke om nydyrking av mark satte fylkeskommunen i gang undersøkelser på stedet.  Gårdbruker Gjengedal på Berge regnet nok med at jordbruket kunne regnes et par tusen år tilbake i tid på dette stedet, men her er vi altså tilbake i yngre steinalder.  Gloppen er jo et sted med mange spennende kulturminner. Se, ikke minst innlegget her om Eidehøvdingens hemmeligheter fra 16.03.  Undersøkelsen avdekket også et steinlag (?) datert til 400-370 f.Kr. og en kokegrop som er vurdert til å være fra hundreårene etter Kristus.  - Kanskje var jordbruksaktiviteten i slutten av steinalderen meir omfattande enn kva det arkeologiske materialet til no synst å illustrere, sier seniorrådgjevar Berit Gjerland i Sogn og Fjordane fylkeskommune.   

onsdag 19. mars 2014

Der Ring des Nibelungen/Nibelungenringen ?
Skatt fra rundt 500 e.Kr. like ved Frankfurt 

25.02 skriver Mona Norman i VG om en spennende sak.  Noen har funnet en større skatt i Rheinland-Pfalz.  Plyndrere etterforskes av politiet etter at de ødela funnstedet for "barbarskatter" fra romertiden, som hun skriver.  Uansett er deler av skatten tydeligvis kommet til rette og stilles nå ut.  Den skal ha vært gravet ned i skogen den gangen og i dag antas den å være verdt over en million euro. Funnet ble gjort i fjor høst.  Det er både gull og sølv i former som tyder på at det har tilhørt en adelsmann.  Kanskje et germansk krigsbytte i folkevandringstiden.  De som fant det omtales som plyndrere og anklages for å ha ødelagt funnstedet, antakelig med sin ufaglige behandling av alt annet enn gullet og sølvet.  De leverte selv skattene etter press fra etterforskningen. I mange år har skattejegere vært på jakt etter "barbarskattene" skriver Norman.  

I avisa Bild spekuleres det i om skattene kan være de samme som beskrives i middelalderdiktet "Nibelungenlied".  - Tid og sted rimer med Nibelungenlied, men noe mer kan vi ikke si om en eventuell sammenheng, sier statsarkeolog Axel von Berg til avisen.  I eposet beskrives skatten som 144 vognlass med gull og det er nok det funnet som Tysklands 30 000 amatørarkeologer med metalldetektorer har brukt mest tid til å jakte på.  - Bare fordi det er en legende, betyr det ikke at historien ikke er sann, sier en Hans Jørg Jacobi.  Dette funnet er imidlertid for lite til å matche legenden.  - Skattejakten ødelegger mye for vitenskapen, sier Berg. Vi mistenker at en del av "barbarskattene" allerede har blitt solgt.  Skadene av amatørenes søk og utgraving er grenseløse.  Det hindrer historisk kunnskap, skader gjenstander og gjør at samfunnets historie forsvinner inn i private samlinger.
Bannlyst av kirken
Keiser Fredrik 2. nektet å kaste ut muslimene !

Keiser Fredrik 2. av det tysk-romerske riket ble den første som for alvor forsøkte å begrense pavedømmets makt står det i Illustrert Vitenskap Historie nr. 6/2013.  Han vokste opp på Sicilia som barnebarn av normannerkongen Roger 2 og av keiser Fredrik Barbarossa av Tyskland. Hans far keiser Henrik av Tyskland døde i 1197 og enken lot da Fredrik krone til konge av Sicilia og Sør-Italia. De tyske keiserene hadde tradisjonelt vært pavedømmets beskyttere og enken, Konstance som døde noen måneder senere utpekte pave Innocens 3. til Fredriks formynder. Paven påtok seg oppgaven i håp om å få bedre kontroll over Sicilia der de normanniske herskerne igjen og igjen hadde utfordret pavemakten. Roger 2. hadde alltid avvist pavens krav om å deportere rikets mange muslimer.  Normannerne hadde på tusentallet erobret det muslimske kalifatet Sicilia.  Riket var preget av sin bysantinske og muslimske arv som normannerne inkorporerte i sin administrasjon. Og det var befolket av Italienere, grekere, jøder, muslimer og altså, normannere. Normannertiden kalles i dag Sicilias gullalder i følge artikkelforfatterne Natasja Brostøm og Niels-Peter Granzow Busch.

Den unge Fredrik skal ha lært å skrive og snakke fem språk flytende, deriblant arabisk.  Han var opptatt av vitenskap og stilte sine lærde vanskelig spørsmål som hvor vinden kom fra og hvor høyt oppe himmelen lå.  I 1210 ble riket angrepet av tysklands nye keiser Otto og den femten år gamle kong Fredrik motstod angrepet med pavens hjelp og endte i stedet med makten også over Tyskland og en nyttig , allianse med den franske kongen.  I 1215 lot Fredrik seg krone til konge over Europas mektigste rike som også omfattet, Sveits, Østerrike, Nederland og Tsjekkia.
Som takk lovet han å dra på korstog i Det hellige land.  Jerusalem hadde vært på muslimske hender siden Saladin erobret det i 1187. I 1216 døde pave Innocens 3. og Fredrik håpet å slippe unna sitt korstogsløfte.  Han var mer opptatt av å få sønnen Henrik godkjent som sin etterfølger samt å bli kronet i Roma.  Først da ville han kunne kalle seg keiser av Det tysk-romerske riket.  I 1220 fikk han denne drømmen oppfyllt, men den nye paven, Honorius 3. minnet Fredrik om hans gamle korstogsløfte.  Fredrik trakk denne saken ut og var mer opptatt av å skjøtte sitt Sicilia, bla ved lovreformer som provoserte paven.  Han bestemte at jøder skulle beskyttes av statsmakten og han omgjorde en kirke i Sør-Italia til Moské. Han holdt seg med en livgarde bestående av utelukkende muslimer.  

For paven nærmet lovene seg kjetteri. Honorius 3 døde i 1227 og den nye paven, Gregor 9 lyste Fredrik i bann for ikke å ha overholdt sitt korstogsløfte.  I juni 1228 tok Fredrik så avsted for å oppfylle sitt løfte.  Han hadde med 1500 ryttere og 10 000 soldater for å gjennomføre Europas 6. korstog.  På denne tiden var Midtøsten styrt av Kairos sultan Al-Kamil, nevø av Saladin.  Fredrik 2 og sultanen møttes i Egypt til forhandlinger.  Ingen av dem var videre interesserte i en blodig krig. Fredrik sjarmerte med sitt arabisk, men gjorde visstnok ikke særlig inntrykk med sin fysikk.  "Som slave ville han ikke engang ha innbragt 200 dirham" skal historikeren al-Jawsi ha skrevet.  Fredrik skal ha forklart sultanen at Jerusalem var langt viktigere for de kristne enn for muslimene og at den dessuten var svært forfallen. Han tilbød å ikke befeste byen millitært og holde den åpen for alle. Sultanen gikk med på dette og tilbød ti års fred på kjøpet.  Muslimene fikk beholde klippemoskeen og Al-Agsa-moskeen.  Med diplomati hadde Fredrik oppnådd det millitærmakt ikke hadde greid på 50 år.  

17. mars red han inn i Jerusalem fulgt av mange hundre kristne pilegrimer som nå kunne besøke byen. Sultanen hadde sendt en embetsmann til å vise Fredrik rundt i byen.  Men mange kristne var rasende over at byen ble vunnet uten sverdslag og at de vantro muslimene fortsatt var tillatt opphold i byen. Paven lyste Fredrik i bann.  Fredrik ble trakassert av kristne både i Jerusalem og i korsfarerhovedstaden Acre som han forlot til skjellsord og søppelkasting. I mellomtiden hadde paven sendt leiesoldater inn Sør-Italia.  Disse flyktet så fort Fredrik 2. var hjemme og han fikk tvunget paven til å inngå fred og til å oppheve bannlysningen. Fredrik paraderte stolt gjennom sine byer med sitt muslimske harem på slep.  Det var en idé han hadde fått i Midt-Østen.  Folk måpte. Men Fredrik 2. var fortsatt interessert i kunst og vitenskap og inviterte tidens største lærde til sitt hoff i Palermo, også muslimer. Han oversatte selv jødiske og muslimske tekster om teologi og vitenskap og han grunnla Europas første statlige universitet i Napoli.  Pavene likte ikke dette, men forskere har kalt ham Europas første renessansemenneske. 

Fredrik 2. sønn Henrik, kongen av Tyskland hadde like etter inngått en allianse med Fredriks erkefiender i Nord-Italia, Den lombardiske liga, mot sine oppsternasige tyske fyrster.  Fredrik rykket ut, krysset Alpene og avsatte Henrik og erstattet ham med en annen av sine sønner, Konrad.  Pave Gregor utnyttet tumultene til å lyse Fredrik i bann for andre gang og forsøkte å få til et korstog mot "kjetterkeiseren". Fredrik fikk avlyst det møtet paven hadde innkalt med en rekke av Europas geistlige ved å overvinne Genovas flåte som skulle seile inn møtedelegatene.  I stedet ble Genovas skip senket og to kardinaler og en rekke biskoper Fredriks fanger.  Gregor døde av sykdom før Fredrik fikk brukt gislene til fredsforhandlinger.  

Den nye paven, Innocens 4. inndro Fredriks titler og erklærte ham som kristendommens fiende. Den lombardiske liga grep igjen til våpen og Fredrik måtte igjen, i 1248  marsjere til Nord-Italia der han beleiret Parma.  Han tapte den kampen og Parmas soldater utslettet hans hær og bortførte hans harem.  13. desember 1250 døde han 55 år gammel.  "La himmelen juble og jorden henrykkes" proklamerte paven.  To av Fredriks sønner fortsatte å styre i Tyskland og Sicilia, men var begge døde etter fire år, ikke minst ved pave Urban 4. sin hjelp skriver bladet.  


søndag 16. mars 2014

Eidehøvdingens hemmelighet. 
Mystiske kulturminner i Gloppen ..

14 februar skriver Jan Nik. Hansen i avisa Firda Tidende om tre karer på de kanter som sysler med planer om å arrangere et seminar om de mange kulturminnene i bygda.  Gloppen (Nordfjord) er ein av stadene her til lands med flest fortidminne, skriver Hansen.  Og de høres unektelig svært interessante ut.  Blant dem teller noe som beskrives som "sirkel - eller solforma" steiner.  Muligheten for soldyrking fremholdes som aktuell her.  Tinghaugen i Gloppen er den største menneskebygde haugen på Vestlandet og er beregnet å ha tatt 90 mann et år å bygge.  Den er blant de ti største haugene i Norden sies det.  Mer spesielt som Hansens intervjuobjekter sier; den er kanskje den eneste haugen i Norden der det er påvist sammenheng mellom solfenomen og haugen.  "Ved vintersolsnu går sola gjennom Fitjeskaret i sør. Då ligg haugen i sollyset medan bakken rett nedanfor er skuggeland.  Ved sommarsolsnu skjer det tilsvarande; då er tinghaugen siste staden sola slepper. Dei som står på haugen då står i sola medan resten ligg i skugge".  Tinghaugen har aldri vært utgravet av arkeologer.  




Det finnes en rekke andre hauger i området, hustufter, skålgroper i haugevis, steinkors og ikke minst gravstedet og garden til Eidehøvdingen.  Det finnes flere gravsteder man vet litt om virker det som, men Eidehøvdingen er verdt å legge merke til.  Det var i hans grav man fant den enestående gjenstanden som siden har blitt kalt en "tankering".  Noe liknende er ellers bare kjent fra et sted i Afghanistan og et sted i Iran !  Og den er ikke lite karakteristisk.  Man har plassert en skulptur av den på Heradsplassen i Gloppen (bildet) og jeg håper jeg blir tilgitt for å ha lånt bildet fra kommunens hjemmeside.  

Eidehøvdingen var gravlagt i en haug med diameter på 25 m. og to meter høy.  Haugen lå på kanten av en helling ned mot dagens kommunesenter og er beregnet å være fra slutten av firehundretallet.  Høvdingen lå i en steinkiste/kammer og hadde rike gravgaver som våpen og tekstiler og altså, jeg tror jeg har lest et sted at den lå på brystet hans; den mystiske tankeringen.  Tekstilene gjør at Eidehøvdingen er en av våre beste kilder til datidens klesskikk sies det, det var altså gode bevaringsforhold i denne haugen.  Alle kilder jeg har sett gir uttrykk for at tankeringen er skåret ut av et eneste trestykke og da snakker vi om et fenomenalt håndtverk.  Den er i bjørk.  Man vet ikke hvilke betydning den har hatt, men den har helt sikkert gjort inntrykk på så mange måter.  Både håndtverket i seg selv, men også tanken bak den vil jeg tro.  Like ved Eidehøvdingens gravhaug ligger en gård fra samme periode med hovedhus på imponerende 43 meters lengde og åtte meters bredde.  Det var båsplass til 30 storfe i det.  

lørdag 15. mars 2014

2200 år gammelt
Et lårbein ved navn Gyda ...

13 februar skriver Sverre Frilseth i Hamar Arbeiderblad om hva som kom opp i dagen da det ble gravet dreneringsgrøfter i en åker i Romedal.  Et lårbein fra en kvinne som har vært mellom 20 og 30 år gammel da hun døde.  Man mener at hun var mellom 152 og 160 cm. høy.  Åkeren har vært myr da hun havnet der og det tyder på at hun var et typisk myroffer.  Tatt av dage for en eller annen hensikt.  Dette var ikke helt uvanlig på den tiden uten at man vet så mye om grunnene til det, men flere lik i skandinaviske myrer vitner om denne skikken.  Tollundmannen fra Danmark er nok den mest kjente, og best bevarte.  Jernalderfolket ofret også andre verdier ved å senke dem i myrer.  Arkeolog Kjetil Skare i Hedmark fylkeskommune håper det blir gitt adgang til videre utgravning av området i håp om å finne mer av damen som HA for anledningen har døpt Gyda. Hun trådte sine barnesko og endte sine dager i Romedal skriver Frilseth.  Og, i det minste lårbeinet hennes, ble mer bereist enn hun noen gang kunne drømme om.  Det har vært til analyser både i Oslo og i Miami.    

torsdag 13. mars 2014



Mystisk veistump avdekket i Sveio ..



13 februar skriver avisa Vestavind i Sunnhordland om en mystisk datering av "Kongevegen".  Kongeveier fra middelalderen har det jo vært mange av og de eksisterte som påbud fra kongene med krav til landeiere og andre, om å holde dem i avtalt stand.  Avisa skriver følgende, "Under utgravingar på Haugsgjerd i sommar vart det funne spor av eit hellelagt vegananlegg i 80 cm. breidde.  Det går fram av ein kulturhistorisk rapport utarbeid av Hordaland fylkeskommune i januar 2014.  Bakgrunnen for utgravingane var utviding av steinbrotet til Vassbakk & Stol AS.  

Vegen daterast heilt attende til omlag 500 år f.Kr. i overgangen mellom yngre bronsealder og eldre jernalder.  Etter alt å døme har vegen hatt ei særs lang bruksfase, også utover mellomalderen og fram til nyare tid.  Funnet må knyttast til den gamle "Kongevegen" gjennom Valestrand og understøttar tidlegare, lokale teoriar om alderen på vegen.  



- Dei materielle spora som her er funne, er akkurat det me har etterlyst i høve til tidfesting av vegen.  det er difor særs spennande at ein no har fått datert delar av trasseen så langt attende i tid.  Sjølv om berre den utgravde delen av trasseen no er automatisk freda etter kulturminnelova, aukar dette vår vurdering og verneverdien på den resterande delen Kongevegen, skriv rådgjevar Kristian Råsberg ved Plan-næringsavdelinga i Sveio kommune i ei pressemelding.

Artikkelen er ledsaget med noen kart over funnene og og et par fantastiske bilder av, altså en hellelagt veistump.  Hvis dette betyr at man har anlagt en hellelagt vei 500 f.Kr. så høres da dette veldig sjeldent - og interessant ut ! Hmm, hvor langt var det til landsbyen i Etne ?  Noen dager senere besvarer Kristian Råsberg en henvendelse hvor han legger ved bildene over og noen utfyllende kommentarer.  Jeg kopierer dem inn i sin helhet;

Vegen si tidlegaste datering er etter omlag 500 f. Kr til i overgongen mellom yngre bronsealder og eldre jarnalder, og med det har vegen hatt ei bruksfase som relaterast til jarnalderen og framover i tid. Det er gjort fleire funn av veganlegg frå same periode i ulike delar av landet, særleg omkring dei rike landbruksområda på Austlandet.

Vegar er dei kulturminnene som har lengst samanhengande brukstid, og ofte framleis er i bruk i dag anten som køyrevegar eller turvegar. Fleire av våre eldre ferdslevegar utgjer i dag også del av det moderne vegnettet. Vegen gjennom Valestrand kjenner me nytta som både kyrkjeveg og postveg heilt fram til nyare tid, og i dag som turveg.

Vegen gjennom Valestrand er datert til ei periode med utprega jordbrukskultur der folk hadde vorte bufaste. Med ei fastare busetting oppstod det også eit fastare ferdslemønster med større sjanse og behov for eit meir etablert vegnett. Denne tidsperioda kjenneteiknast av intensivert korndyrking og husdyrhald, aukande handel og varetransport, og med det auka forflytting av både folk og fe. Frå perioda vegen er datert var hesten alt eit kjend husdyr i Noreg.

Denne samfunnsutviklinga skapte nok tidleg behov for eit slitesterkt dekke på dei gamle ferdslevegane. Det er med denne bakgrunnen ein må forstå steinlegginga avdekt på Haugsgjerd. Når me frå funnkonteksten kjenner til at vegen var steinlagt, er det berre ein liten brøkdel som no er utgraven, og kanskje har han også somme stadar til somme tider også vore lagt med stokkar. Dette har fungert som slitelag for fotferdsle, drifting og køyreveg for vogn og slede. Vegen kan skimtast i ulik breidde på ulike stadar, og har openbart vore oppgradert og teke ulik form opp gjennom tidene.

Viser veg5.JPG

Ok. Så var veibiten kanskje ikke så mystisk allikevel.  Men at man hellela ferdselsveier lenge før vikingtiden er uansett ikke lite imponerende i vårt vidstrakte land. 

onsdag 12. mars 2014


Kristinaskipet under bygging i Tønsberg !
Stiftelsen Nytt Osebergskip i gang med nytt prosjekt ..

I 1257 sendte kong Håkon Håkonsson sin datter Kristina, en eldre søster av den senere kong Magnus Lagabøte, i gifte til en prins i Spania.  Hun seilte fra Tønsberg i en spesiell båt som hadde mye til felles med et vikingskip, men de skal bla. ha bygget en toetasjes kahytt til henne.  Kristinaforeningen i Tønsberg og stiftelsen Nytt Osebergskip er allerede godt i gang med å bygge en liten kopi av skipet slik de antar at det kan ha sett ut.  Det er Hans Christian Moen i Tønsbergs Blad som skriver om dette i flere artikler nå i vinter.  
Foto: Hans Christian Moen. Tønsbergs Blad


14. februar kommer Arne Emil Christensen jr. professor emeritus i nordisk arkeologi for å bistå disse i et annet prosjekt de har på gang (Klåstadskipet), men med seg hadde han også noen tegninger som kan vise seg å bli nyttige.  Han tegnet dem i 1971 for NRK til byjubileet og de forestilte en tenkt skisse av nettopp Kristinaskipet.  Han hadde da brukt en tidsriktig middelalderbåt funnet i Bergen, som modell, samt spesielle skisser fra en runepinne. Christensen jr. var sjef på Vikingskipmuseet i Oslo frem til 2006.  Skissen han tok med seg forestilte et skip på ca. 30 meters lengde som han  antar var en relevant størrelse. De knuslet nok ikke med båtene når de bygget allianser. Aktivistene på Lindahlplan i Tønsberg nøyer seg denne gangen med en mindre modell. Den blir ca. 10 meter lang, men de vil ha den så godt fundert i historiske kilder som mulig.  Professoren bistår med flere foreslåtte kilder som stavkirkeportaler og gamle engelske segl med båtmotiver. 

Foto: Hans Christian Moen. Tønsbergs Blad

Over flere artikler kan vi se at stiftelsen har problemer med finansieringen samtidig som de er godt i gang med byggingen og 08 mars var skipet halvveis bordet opp skriver Moen da.  Denne dagen kan han også melde at finansieringen ser ut til å være helt eller delvis løst.  Lykken stod likevel prinsesseforeningen bi, skriver han.  Fylket og kommunen har nemlig allerede avslått deres søknader, men kommunen har nå oppfordret dem til å søke på ny og en bank ser ut til å være villig til å gi dem et lån.  Men prinsessen selv, hun døde barnløs omtrent fem år etter avreisen  fra Tønsberg, i en alder av 28 år.  Man har funnet en sarkofag til en høy kvinne som meget vel kan være henne i et kloster på et sted som heter Covarrubias.     

tirsdag 11. mars 2014

Jæren og Lista
Ødegårder fra yngre romertid gjenbrukt i vikingtiden ...

I områder som Jæren og Lista utgjør fremdeles de fraflyttede gårdene med sine synlige hustufter, steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet.  Bare på Jæren er det kjent nesten 200 stykker av dem.  Ullandshaug i Stavanger (rekonstruert, bildet) og Sosteli i Åseral har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser.  Noe skjedde på 500-tallet som ga jernalderkulturen en knekk (se innlegget "Hva skjedde .." 03.03) og det har vært vanlig å anta at de har vært i bruk opp til folkevandringstiden - og så blitt fraflyttet av mystiske grunner.  Nærmere undersøkelser av gamle pollenprøver viser at dette ikke stemmer helt.  Det har vært drift på tomtene også etter det, noe gravhauger fra vikingtiden også antyder.  Vikingenes hus satte mindre spor etter seg enn hva de eldre husene gjorde. Men de finnes ofte i  nærheten.  Det er fylkesarkeologen i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar som skriver dette på sin blogg Arkeologi i Nord.  Se hele artikkelen her; 

 http://arkeologi.blogspot.no/search?updated-max=2014-03-02T10:33:00%2B01:00&max-results=1   


Han forteller bla. at en datidig omstrukturering av landbruket også kan bidra til en forklaring.  Småbrukene fra eldre jernalder måtte muligens vike for andre behov.  Innføringen av seil i Skandinavia i tidlig vikingtid må ha ført til en enorm etterspørsel etter ull til å veve dem, skriver han.  Til et typisk langskip kreves det ca. 1,5 tonn ull til seilet !  Det er anslått at den samlede dansk-norske flåten på begynnelsen av 1000-tallet behøvde en million kvadratmeter seil, noe som tilsvarer ull fra to millioner sauer.  Den første norske statistikken over sauehold er fra midt på 1600-tallet og det samlede antallet sauer ble da anslått til ca. 300.000.  Flere harde facts på Arkeologi i Nord som sagt.  At haugevis med småbruk ble gjort om til sauebeiter i denne prosessen virker jo sannsynlig.  Men det skjedde noe annet også på 500-tallet.  Bla. var det da man brått sluttet å lage keramikk som man, på bosteder opp til da, nær sagt alltid finner spor av.  Og det var da en avansert jernutvinning lenger nord i landet brått opphørte.  Søk på "Jernaldermysterier" her på bloggen.

søndag 9. mars 2014

Da samene kom til Stjørdalen ...

06 februar er samenes nasjonaldag.  Den dagen skrev Bjørn R. Krogstad en artikkel i Stjørdalens Blad som jeg gjengir det meste av.

Det har lenge herska uenighet om nær sørsamene kom til Stjørdalen.  Noen meiner at de først kom hit på 15/1600-tallet, fordi det ikke finnes skriftlige kilder for noe anna.  Andre antyder at samene har vært her heile tida.  Det vil si at de var enn del av den opprinnelige steinalderbefolkningen.  Samene skal så ha utvikla seg i østlig, finsk-ugrisk retning, mens resten lot seg prege av den germanske kulturen lenger sør.

Denne uenigheten har sjølsagt sammenheng med samenes kildefattige kultur.  Men ved hjelp av ny forskning knytta til fagfelt som arkeologi, stadnavn, og språkhistorie har en gravd seg attover i sørsamisk fortid.  Her skal en vise hvordan Meråkers historie kan kaste nytt lys over samenes tidlige historie i Stjørdalen og Trøndelag.  

Steinalderen.  I følge toneangivende arkeologer hadde samene og den øvrige skandinaviske befolkningen et felles opphav tilbake i steinalderen.  Men gradvis ble det etablert etniske og kulturelle grenser i  mellom de to folkegruppene.   For nesten 3.000 år siden utvikla folk i det indre og nordlige Skandinavia et ursamisk språk.  Det tilhørt den finsk-ugrisk språkfamilien og hadde sitt utgangspunkt i Russland.  Seinere lot dette seg dele i underspråk.  Sørsamisk ble ett av disse og kan være 1500 år gammelt.  Dette skjedde i samspill og kontrast til den fremvoksende jordbruksbefolkningen som ble påvirket av germansk kultur.  Seinere ble denne til norsk, svensk og dansk.  

Alderen på stadnavna kan fortelle hvor lenge folk i Stjørdalen har snakka det som seinere skulle  bli norsk.  Kallinger som By og Berg er truleg 2000 år gamle.  Vin og heimnavna Venna og Bjertemmen har nesten samme alder.  Den urnordiske befolkningen har såleis levd her lenge.  I 1996 ble det oppdaga ei grav ved Fjergen.  Den bestod av ei øks og et ildstål.  Liknende funn er gjort i Handøl, Skjækerfjella, og Sylan.  Men også Stordalen kan skilte med slike funn.  Ett på Kluksdalen, et anna ved Gilsåa.  Det er nærliggende å sette disse vel tusen år gamle gravene i sammenheng med fangst og fangstfolk.  Det har vært diskutert som jegerne har vært bumenn eller samer.  De flate markagravene er likevel klart forskjellige fra bøndenes hauggraver.  Og bumenn som døde i fjellet ble sannsynligvis frakta til bygds og gravlagt der.  Samenes liv var i større grad knytta til rein, fangst  og fjell.  Sånn sett er det rimelig å anta at det fans samer her for over tusen år sia.

Reinfangst.  Perioden fra 900 - 1200 e.Kr. var ei ekspansjonstid for reinfangst i Fjell-Norge.  Massefangsten nådde sitt maksimum på 11-1200-tallet.  Det er grunn til å tro at dette også gjaldt ei bygd som Meråker.  Ennå i 1530 eide erkebiskopen i Nidaros heile Meråker med alle dens fangstmuligheter.  Men det omfattende system med fangstinnretninger som nevnes på den tida, er truleg bare et bleikt atterskin av de fangstgroper som fantes i massefangstens dager.  På 1980-tallet fant en  svensk arkeolog tusen år gamle rester etter samer rett øst for Meråker.  Slik sett er det ikke særlig dristig å anta at samer dreiv fangst i Meråker i vikingetid og middelalder.  
Omkring 1350 b Meråker ramma av ei stor katastrofe, og heile bygda ble lagt øde.  Men som så mange andre sannheter, er dette en sannhet med modifikasjoner.  For det fantes tidvis folk i bygda.  Arkeologiske undersøkelser har nemlig dokumentert miler i myr, jernvinner ved vassfar og rester etter tjærebrenning.  Samtidig antyder de mange gårdsnavna som overlevde ødetida at det fantes folk her.  Tronset er et sånt navn.  Men det var utmarka og, fangsten og fisket som var viktigst.  Det viser alle de gamle elve- sjø- og fjellnavna.  Tevla, Feren og Kluken er gode eksempel i så måte.  
I ei jordebok fra 1530 prises fortsatt fangstmulighetene.  Her nevnes vassfar og vann full av aure, røyr og laks.  Her berettes om daler og marker fulle av elg og rein.  Ja, langt ut på 1600-tallet var fangsten fortsatt viktig.  Bøter og skatter ble da betalt i skinn.

Fangstfolk.  Hvem var så disse fangstfolka som tidvis befolka Meråker mellom  1350 og 1530 ?  Svaret er ikke opplagt.  Men sannsynligvis tilhørte de den etniske norske befolkningen.  Sjøl om Meråker ble lagt øde, fans det ennå mye folk nede i Stjørdalen som kunne utnytte fangstmulighetene.  Alt dette taler altså for at fangstfolka snakka norsk.  Men liekevel - noen kan også ha talt samisk.  Sørsamene var uten tvil det mest typiske fangst- og fjellfolket. Dessuten har en tidligere sannsynliggjort at sørsamene var her i vikingetid og tidlig middelalder.  Andre spor peker også i samme lei.   I lensreknskapene fra 1614-1615 beskrives flere dramatiske hendelser som vedrører saka vår.  En Henrik Meraker skal nemlig ha kommet med alvorlige trusler mot naboene sine.  Ja, han skal ha trua dem på livet.  Og sia naboene meinte at Henrik var same og kunne ganne, tok de truslene på største alvor.  Det gjorde også domsmennene og derfor dømte de ham til døden.  Henrik Meraker var bonde og bodde på den mest sentrale garden i bygda.  Forgjengerne hans var kanskje også samer.  Som bostad lå Meråker-garden strategisk til - midt i bygda - med dalene lik fangarmer ut til den ytterste fangstgrop.  Slik går det an å anta at samiske jegere bebodde Meråker-garden på 1500/1600-tallet.  Men det fantes flere slike konflikter.  I 1628 dro seks bønder til fjells på et juveriraid mot meråkersamer.  Raidet må tolkes som en maktdemonstrasjon.  Det ser en åtte år senere da samen, Nils Torkildsen ble frastjålet viktige verdier.  En av tjuvene, Knut Pedersen Skytte ble seinere dømt til døden.  Tidlig 1600-tall forteller altså om samer og samer i konflikt med bumenn.  

Grimstad Adressetidende 06.02.

Fant kulturminner på byggetomt ...

Stine Sofies stiftelse vil bygge et senter for voldsutsatte barn skriver Sara Melissa Frost.  Arkeologiske registreringer i slutten av november avdekket to områder med forhistorisk bosetning på dyrket mark, samt kokegroper og andre gropnedgravninger skriver Frost.  Bosetningene på dyrket mark tilhører muligens tidlig jordbruk fra yngre steinalder eller bronsealder.  Funnene vil bli mål for en mindre utgravning og ikke komme i veien for det planlagte bygget. 

fredag 7. mars 2014

Griseprat i middelalderen
I Bergen ligger verdens største runesamling fra middelalderen. Til høsten skal mye av det stilles ut på Bryggens Museum ..

06.02. skriver Marianne Nilsen i Bergens Tidende om denne spesielle, arkeologiske skatten.  Hun begynner med det som har vært vanskeligst ved noe av formidlingen; å oversette enkelte av tekstene.  Den groveste er en liten trebit der det står;" Jon Silkefitte eier meg, Guttorm Fittesleiker ristet meg og og Jon fittekule tyder meg".  Artig bekreftelse på tidlig norsk oralsex forresten. Kvinnens nytelse har altså avgjort vært tema også på 13-1400-tallet.  Det kommer flere groviser; "Fæl er den som fører drikke til fitten" står det på den ene siden.  På baksiden er det skrevet; "Mannfolkgal elle nymfoman kvinne".  På andre runer står det; "Smed lå med Vigdis av sneldebeina (sneldebeinsfolket, red.anm.)" og "Ingebjørg elsket med da eg var i Stavanger".  - Det var den tidens tekstmeldinger og ment som en personlig melding, sier Janicke Larsen, førstekonservator ved Bymuseet i Bergen.  

Men, de fleste runene i samlingen er langt uskyldigere. Det vanligste er gjenstander hvor det står hvem som eier den.  Det finnes også mange runer med "Ave Maria".  En av gjenstandene har teksten; "Maria fødte Jesus. Elisabeth fødte Johannes Døperen. Vær forløst til ære for dem !  Herre kaller deg til lyset".  - Den er skrevet for 800 år siden og her kommer vi veldig nær en helt vanlig kvinne i middelalderen.  Det var mange som døde under fødselen og denne kvinnen har trolig vært livredd.  Og så har noen skrevet en rune for å berolige henne, sier museumspedagog Knut Høiaas.

Det er registrert 1500 runer i Norge og 650 av dem befinner seg i Bergen.  Runeforskere fra hele verden kommer for å studere. For noen år siden kom en forsker fra Japan på besøk. Vedkommende var ekspert i dialektene på runepinnene ! På bordet foran dem denne dagen ligger det andre ting.  En liten stav med Adam, Eva og tre slanger er uten like noe sted og fra 1300-tallet og ble funnet i Rosenkrantzgaten. En gravert hvalross-skalle ble brukt som vernesymbol for fiskere på 13-1400-tallet. En gullring ble funnet i en latrine i Skostredet.  På innsiden står navnet til de tre vise menn. Det var en såkalt hanskering og vi får anta at noen bannet høyt etter å ha tørket seg i ..., hva er det nå bergenserne kaller det ?  

mandag 3. mars 2014

Hva skjedde egentlig i år 536 ?

Et tiår med nød, opprør og pest på 500-tallet mangler fortsatt en forklaring skriver Bjørn Vassnes i Klassekampen 30.12.

Det skjedde noe dramatisk i år 536, noe som skulle få følger rundt hele kloden.  Solen bleknet, sommeren ble til vinter. Og det varte ikke bare i ett år.  Det ble starten på et tiår med hungersnød og opprør.  En dødelig pest bredte seg rundt Middelhavet og tok livet av hver fjerde innbygger i det bysantinske riket.  Regimer falt, fra Kina i øst til Sør-Amerika i vest. 

Mange forskere har gjettet på at det det kunne vært et stort vulkanutbrudd. Men ingen historiske kilder kan fortelle om en slik hendelse på denne tiden.  Kunne det ha skjedd så langt borte at ingen på våre trakter fikk vite om det ?  F.eks. fikk utbruddet av vulkanen Tambora i Indonesia i 1815 solen til å blekne langt unna, og skapte et år uten sommer i Europa.

Så man har forsøkt å finne spor av noe sånt i grønlandsisen og i årringer i trær.  Michael Baillie ved Queens University i Belfast fant at årringer fra Skandinavia til Sør-Amerika fortalte om flere år på rad med uår, akkurat på denne tiden. Men i borekjerner fra grønlandsisen fant man ingen spor av vulkansk aktivitet.  Et vulkanutbrudd med så store virkninger burde ha etterlatt aske og svovel i isen.  Noen begynte derfor å lete etter andre forklaringer.  Geologen Dallas Abbott fra Columbiauniversitetet i New York fant uvanlige høye nivåer av tinn i borekjernene fra Grønland og mente at det kunne ha vært Haleys komet .  Og den hadde vært i nærheten i 530, vet man bla. fra kinesiske kilder.  Vi vet også at den var så nær solen at dette ville ha revet løs mye is og partikler.  Dette støvet ville jorden ha passert gjennom to ganger pr. år gjennom flere år.  Andre forskere er skeptiske til at Haleys komet kunne ha hatt en så sterk effekt.  Et alternativ er at det kan ha vært en kombinert effekt av kometen og et vulkanutbrudd. En mulig kandidat for det sistnevnte er Ilpongo-vulkanen i El Salvador som kan ha hatt et utbrudd på 84  kubikk-kilometer ca. år 535 i følge New Scientist 18. januar.   uansett om "angrepet" kom utenfra eller innenfra, så skjedde det noe i år 536 som endret historiens gang, og fikk regimer til å falle. 

NB.  Det var omtrent på denne tiden at en omfattende pottemakerkunst i Norge opphørte.  Potteskår fra jernalderfunn er jo et vanlig fenomen, men det stopper omtrent da.  Vikingene hadde glemt kunsten og hugget ut tunge kjeler i kleberstein eller importerte jerngryter.  Omtrent på denne tiden stoppet også trøndernes forbløffende jernproduksjon som hadde holdt så høy kvalitet og stort omfang i hundrevis av år.  Norge og Skandinavia ble opplagt også hardt rammet av denne krisen.  

onsdag 26. februar 2014

Tønsbergs Blad 25.01.
Kulturminnene i Slagendalen skal registreres

På grunn av økte nedbørsmengder de siste årene har regjeringen bevilget penger til drenering av landbruksjord skriver Hans Christian Moen.  I Slagendalen i Vestfold kan slikt dreneringsarbeide fort komme i konflikt med verdifulle kulturminner.  - Dalen har omkring 400 registrerte kulturminner, sier Terje Gansum, leder for fylkeskommunens Kulturarv, og han vet om ca. 400 til som ikke registrerte på noe kart.  Dette er et uhyre viktig område for norsk kulturhistorie og omfatter bla. Oseberghaugen.  Området vil nå bli gjennomsøkt med georadar dratt på snescooter når mulig, samt lasermålinger fra fly og de mest moderne metoder.  Det er mye å ta tak i Slagendalen som også er kjerneområde for Vestfoldbidraget til en spesiell søknad til Unesco om å bli tatt opp på World Heritage List, vikingsteder i flere land.  
Tysnes 23.01.
Fant historiske bosteder i Uggdal

I samband med planene om det nye omsorgsenteret i Uggdal, har arkeologer oppdaget funn av førhistoriske kulturminner i området skriver Kristine Næss Thorsen.
Funnene tyder på at det har vært bosetning der i lang tid. De er fra ulike tider og samlet på et svært lite område. De antas å være fra eldre bronsealder og opp til folkevandringstid, omlag fra 1800 f.kr. til 570 e.kr. av arkeolog Heidi Handeland i Hordaland fylkeskommune.  Det er ikke funnet gjenstander, men ulike spor etter bosetninger og jordbruk.  En av hustuftene er synlig på overflaten og var kjent fra før av, men registrert på litt feil sted, noe som nå blir korrigert.   Det var snakk om veggvoller i stein fra eldre el. yngre jernalder. I tillegg har de funnet to gravrøyser, trolig fra bronsealder eller eldre jernalder. Området som skal utbygges er stort så disse funnene kommer ikke i konflikt med prosjektet, skriver Thorsen. Det var få kjente bosetninger i Uggedalsområdet fra før av.

søndag 23. februar 2014

Jernalderfolkets østlige forbindelser ..

Mer om jakten på Odinmytens opphav etc.


Sverd fra folkevandringstid. Kulturhistorisk museum. Oslo

Thor Heyerdahl ble grundig kritisert for sine teorier om Odins folkevandringer der han tok Snorres Ynglingesaga mer bokstavelig enn de fleste fagmiljøer.  Les gjerne mer om saken på blogginnlegg her den 05.01.13 der en folkemusiker fra Setesdal har kjent igjen Nordafjellslåtten i et stykke aserbajdsjansk folkemusikk og forfølger sporet på den måten.  I det siste har jeg kommet over et par avisartikler om folk som også retter oppmerksomheten den veien.  13.12.13. skriver Svend Einar Hagen i Larvikavisen Østlandsposten om Niels Peter Gjefle Slaatta som lufter tanken om at Kaupang ikke først og fremst var vikingenes handelsplass, men snarere silkeveiens nordlige endepunkt styrt av det mektige handelsimperiet Khazaria.  Jeg gjengir det meste av artikkelen.  Slaatta undrer seg over at kunnskapen om Khazaria "forties" av norske faghistorikere. - Jeg har kontaktet historikere for å få vite mer om dette, men flere av dem har ikke engang hørt om Khazaria, et mektig handelsrike på 700-900-tallet, og de er heller ikke interessert i å sette seg inn i det.  

Han viser til at det i Sverige er reist spørsmål om det faktisk var khazarene som opprettet handelsplassen Birka for å sikre en fredelig arena for handel med varer fraktet gjennom den viktige Silkeveien til "kunder" fra hele Nord-Europa.  - Det er mye mulig at Kaupang var i samme situasjon, og at handelsstedet i Viksfjord faktisk var et av Silkeveiens nordlige endepunkt, sier Slaatta.  Han kan kanskje finne støtte i ny forskning om silkefunnene i Oseberg-graven.  Til nå har man trodd at dette er tekstilfragmenter fra silketøyer stjålet fra kirker i vest.  Nå tyder mye på at silken er importert direkte fra produsentene i Østen.  (Se blogginnlegg her "Vikingenes silke" 29.10.13 !).  

Khazaria omfattet områdene mellom Svartehavet og det kaspiske hav og et stort område nord for dette.  Det var et mektig imperium, en velorganisert stat, et khaganat med to konger og en stående hær som kontrollerte den nordøstlige delen av Silkeveien.  De krevde inn skatt fra store områder og avgift av dem som fraktet varer langs Silkeveien, sier Slaatta.  Khazaria konverterte til jødedommen, trolig omkring 740.

Slaatta forteller at sporene etter khazarene på Birka - Kaupangs svenske "parallel" er tydelige.  Til og med navnet Birka kan være av khazarisk opprinnelse - "bir(li)ki" som betyr boplass ved stranden for handel.  - Gravfunn fra Birka peker også mot Khazaria.  Klesdrakter, mynter og våpen, blant annet ett med khazarkongens merke - en ørn - indikerer at khazarene styrte her.  Mye tyder på at Birka ble opprettet av khazarene da handelen gjennom Middelhavet ble utrygg, og erstattet av tryggere veier på og langs de store elvene i øst.
Birkas fremvekst, storhetstid og fall sammenfaller i tid nøyaktig med Khazarias vekst og fall slik også Kaupang gjør det. - Det var russerne ved Svjatoslav 1 som i 965 først slo khazarene.  Via den russiske ambassaden får Slaatta mer innsyn i denne spennende perioden.


Osebergstil. kulturhistorisk museum. Oslo
 01.02.14. skriver Eivind Haugestad Kleven i avisen Firdaposten om historiker Sturla Ellingvåg i Florø som har fått et spesielt oppdrag fra Kon-Tiki Museet i Oslo.  Han reiser rundt i Kaukasus og samler inn DNA-prøver.  Han samarbeider bla. med Center for Geogenetics ved universitetet i København.  I januar var han en uke i Georgia nettopp for å etterprøve Heyerdahls teorier.  De har bla. fire professorer fra forskjellige land med på prosjektet.  Heyerdahls teori var jo at Snorre faktisk kunne ha rett i at Odin og de andre "gudene" var folkegruppene æser og vaner som utvandret fra Svartehavsområdet og slo seg ned i Skandinavia hvor de gjorde så stort inntrykk på befolkningen at de siden ble dyrket som guder.  Med på reisen hadde han et følge på åtte forskerspirer skriver Kleiven.  De hadde base i Tblisi og et nært samarbeide med Nasjonalmuseet der. Derfra gikk reisen nordover til tre avsidesliggende daler. - Det var i hovudsak folk frå dette området vi var ute etter, sier Ellingvåg.  - Dei er etterkommarar av Colchis-kulturen som vi er interesserte i.  Dei er eit enormt interessant folkeslag både antropologisk og kulturelt. Så vi leiter etter slektskap mellom dei og folk i Skandinavia.  Ein må velge plassar der det har vore minimalt med tilflytting opp gjennom hundreåra, slik at vi får eit så godt DNA-materiale som mogleg.   Prosjektet startet i fjor da Ellingvåg reiste til Aserbajdsjan med datteren til Thor Heyerdahl, Bettina.  Regimet i Aserbajdsjan var svært behjelpelige og de fikk samlet inn DNA-prøver fra Udi-folket som Heyerdahl selv var så opptatt av, samt andre isolerte folkegrupper i området.  Heyerdahlnavnet har vært en god døråpner for Ellingvåg på disse kanter.  


Osebergkvinnenes gravkammer.
Denne bloggeren er spesielt interessert i sånt stoff som dette.  Den mystiske jernalderen før vikingtid.  Jeg skal se om jeg kan få gjort både "Snorre" og "Østlige forbindelser" til søkekriterier på bloggen en dag.  Enn så lenge, les gjerne "Sverdet i Eiavatnet" fra 01.02.12. og måten dette peker mot Øst-Europa på, samt etterfølgende innlegg om sarmatenes mulige påvirkning.  Og les, f.eks. om de mystiske, mulig avestiske (gammelt persisk språk) tegnene på en stein som siden har blitt grunnstein til en kirke i Grimstadområdet.  Mitt inntrykk er ellers at nyere forskning ofte gir Snorre rett der historikerne har trukket ham i tvil som kilde, som f.eks. hva angår Tønsbergs alder, slagene på Re og sikkert en del annet. 

Foto: Dag H.