NORDEUROPAS STØRSTE STEINFALLOS ...

Nord-Europas største steinfallos står på toppen av en gravhaug på Gleinsneset på Helgelandskysten skrev Vi Menn nylig.  Det er snakk om et gravfelt med 21 jernaldergraver. Vardehaugen like ved er den nest største gravhaugen i Nord-Norge. Den er fem meter høy og trettifem meter i diameter. På toppen av den står denne fallosen i hvit marmor og er 89 cm. høy og 50 cm. i diameter. Man antar at den er 1600 år gammel.  På 1800-tallet ble den fraktet til Historisk Museum i Bergen, men etter 150 års forvisning ble steinen satt på plass igjen i 1993.  Gleinsneset ligger på øya Dønna.  På gården like nedenfor har de en  utstilling med kopier av fruktbarhetssymboler fra hele kloden skriver Vi Menn.  Steinfallosen på bildet under står på Arkeologisk Museum i Stavanger og er betydelig mindre.  Disse har ikke vært helt sjeldne i Norge og på Sørlandet kaller man dem pikksteiner.  

Fallosdyrking i huset er bla. beskrevet i Flateyarbok som endelig er oversatt til norsk. Beskrivelsen er også omtalt et annet sted på denne bloggen.  Ritualet inkluderte bruken av en såkalt vølse, en tørket hestepenis.  En bevart vølse var faktisk utstilt på Historisk Museum i Oslo for et par år siden i forbindelse med en temautstilling om hestens plass i nordisk forhistorie.

Eidsvoll Ullensaker Blad 05.01.16.

Torshammer funnet på Hovin

Kjell Haarberg fra Nannestad er med i en metallsøkerklubb som kaller seg Metallkjeppen.  I høst gjorde han sitt livs funn på et sted ved navn Hovin. I mellom ti og tolv centimeter under jorden fant han en Torshammer i sølv. Den er ikke stor, kanskje på lengde med hans ytterste tommelfingerledd, men den ansees å ha vært et religiøst symbol og en lykkeamulett. Den har ornamenter på den ene siden.  Fasongen er den typiske, kjente Torshammer med et femkantet omriss på hodet og anslås å være fra perioden år 700 til 100 e.kr. Og her kommer det kanskje mest oppsiktsvekkende ved artikkelen.  Til nå er det kun funnet fire slike i Norge og to av dem er funnet på Hovin !  Jeg for min del har aldri sett et våpen eller redskap som likner denne i noen av landets museer heller.  Dagen før Eidsvoll Ullensaker Blad treffer Haarberg ute i felten har hans kamerat Jo-Erik Hansen funnet en mynt fra vikingtiden i det samme området.

08. feb. 16. skriver Klassekampen at den økte interessen for arkeologi og metallsøking har ført til at museene får inn langt flere gjenstander av metall en tidligere.  For NTNU Vitenskapsmuseet sin del har en håndfull metallfunn pr. år nå blitt til flere hundre. Det var NRK de siterte på dette.

Ble Lindisfarne plyndret av sunnmøringer ?

Werenskiold til Snorres kongesagaer.

I 1932 ble det åpnet en kvinnegrav i Hjørundfjorden.  Denne skal skrive seg fra ca. år 800.  I graven fant man bla. noen spenner og et forseggjort beslag som kan ha hørt til et skrin eller en bok. Funnene hadde angelsaksisk stil og var datert til siste halvdel av 700-tallet.  Utenom angrepet på Lindisfarne var det kun to vikingeangrep på de britiske øyene før år 800. I det ene ble alle vikingene drept og det andre var mot et irsk kloster på Indre Hebridene der metallurgien burde ha vært i keltisk stil.  Det er Lars Ørstavik som forteller dette til Svein Nordal i regionavisa 08.07.15.  Gjenstandene han viser til hadde ingen metallverdi sier Ørstavik, men antakeligvis desto større symbolverdi.  Han tror derfor ikke de har kommet til Hjørundfjorden som følge av handel.  Det skal ellers ha kommet i gang handel mellom nordmenn og Orkenøyene før angrepet på Lindisfarne.  Så tidlig i vikingtiden var de store langskipene ikke oppfunnet enda hevder han og mener at disse tidlige ferdene over Nordsjøen foregikk med knarrer som kunne ta en åtte-ti mann. Han mener derfor at det berømte angrepet på Lindisfarne har vært vesentlig mindre og mindre dramatisk enn de skriftlige kildene tyder på.  En av grunnene til det er forskjellen mellom flo og fjære på stedet. Lindisfarne er landfast ved fjære og angriperne har ikke hatt allverdens tid på seg før de måtte få skipene ut igjen.  Klosteret kunne få unnsetning fra landsiden ved fjære sjø.  Trekirken på Lindisfarne skal også stått der i flere tiår etter plyndringen før den ble demontert og flyttet til fastlandet.  Ørstavik har skrevet boka  "Indre Hjørundfjords forhistorie. Bjørke - eit høvdingsete" i sammen med et knippe kompanjonger. 

NB (17.06.16).  Mail fra Ørstavik (21.01.16) nyanserer bildet av vikingenes skipstyper og størrelsen på dem. Han skriver: "Om Bjørke-vikingane skriv du: "Så tidlig i vikingtiden var de store langskipene ikke oppfunnet enda hevder han og mener at disse tidlige ferdene over Nordsjøen foregikk med knarrer som kunne ta en åtte-ti mann." Eg har ikkje gjeve uttrykk for " at de store langskipene ikke var oppfunnet ennå", men at ferda truleg har starta som ei handelsferd til Orknøyane med " Førsleskuta til Bjørkehovdingen, kan hende ei tidleg knarrtype, som godt let segle, men også ro av to eller fire mann på korte strekk"(s140) Debatten om alderen på langskipa har eg derfor ikkje gått inn i. Håper derfor du kan rette opp i det inntrykket, som er skapt."

Jeg, bloggeren her, er glad for nyanseringen.  Ikke minst for det jeg, uten å huske helt hvor, vet at jeg også har referert en avisartikkel om et båtnaust oppe i en elv, i Sogn (tror jeg det var), fra eldre jernalder, som skal ha kunnet rommet et skip (tror jeg) på størrelse med Oseberg,skipet.  Er ikke så aktiv med denne bloggen lenger, men dette kan finnes under "Eldre jernalder" og er ganske imponerende.